Vrøvl om stigmatiserte trær, rotmisunnelse og sånn.

Det begynte med et forsøk på å oversette teksten fra bildet. Vakkert budskap, tenkte jeg, men han har glemt humor. Og så ble det slik, ustyrtelig morsomme meg. Takk til min venn Piers for inspirasjonskilden - jeg glemte reint at jeg var skikkelig nedfor! 

Resultatet er ikke like vakkert som kildeteksten kanskje, men a la noe samme poeng. Passpåreisjæl!

Når jeg går tur i naturen og ikke er for opptatt med å tenke, eller leke med bikkja, studerer jeg automatisk omgivelsene. Tar innover meg alt det levende rundt meg, og på en måte aksepterer eller anerkjenner jeg et tre sin eksistens med det samme, uten behov for å mene.

Treet må ikke bevise eller forklare og rettferdiggjøre sin treaktige opptreden for å oppnå min tillit som tre i skauen.

Det er et tre. Jeg aksepterer uten videre. 

Som en del av omgivelsene. Det står ikke der og flotter seg, eller skjuler noe jeg bør eller kan ha mening om. Jeg gir det rom til å være et tre i skogen, akkurat som det er.  Jeg vet at hvis jeg ønsker nærmere ettersyn, må jeg ta innover meg treets detaljer og med dem observere tegn på tider med dårlige vekstforhold. Kanskje noe skygget sollyset en periode, eller tørke, flom.

Hvis jeg velger å studere et tre som stikker seg ut, er det helt naturlig og ikke vanskelig å akseptere treets utforming. Selv om det stakk seg ut fra skogen. Jeg kan observere uregelmessigheter og vet av meg selv at treet endret vekstretning for å få nok lys, og dermed har også barken blitt knudrete i vridningen. Tar innover meg treet i sine omgivelser og aksepterer det som påvirket en gang. 

Treet med alt sitt er der - uten at det vekker affekt i meg...

Jeg blir ikke forbanna over at det tillater seg å stå der med tre brune blader, sånn helt uten skamfølelse på MIN turvei!
Jeg ber ikke treet skeptisk om en troverdig redegjørelse for de knudrete partiene og misfargede bladene. Om jeg allikevel hadde ment meg berettiget til en begrunnelse, og treet avslørte det året med forurenset grunnvann og mye snø. For mennesket meg en årsakssammenheng som ikke er synlig, eller som jeg kan selv ha blitt påvirket av. Det gjør ikke treet sin informasjon mistenkelig!

Hadde vært merkelig å betvile treets informasjon om levekår, søke å devaluere et faktum i treets tilværelse. Eller sammenlikne: Spurt en busk ved siden av om hvordan den takla denne påstanden om forurenset jord.... 
Man kan ikke nedlatende late som om egne forutsetninger er RIKTIG: - JEG hadde bare latt meg bli misfarga av sur nedbør jeg - men ikke jord ass, fy faen. Ingen blir vel det? Det var vel litt dumt å bare bli stående på samma plassen i slike forhold? Misfarga uten grunn og her er du, like fordømt.

Tenk: om jeg hadde blitt krenka på bakgrunn av treets miljø som var annerledes påvirket det i ene eller andre veien . Hatt formeninger om treets valg... Ikke vært sikker på om det var ljug, dette om grunnvann... hm...
Det hadde hatt lite å si igrunn. Min vurdering av disse forholdene. Uten røtter som jeg er. 

Dramatreet!!! Stille tenkt at det kunne sikkert skjerpa seg litt, og ikke vært så innmari knudrete, akkurat nå iallefall! Når det er her, som en del av MIN skogstur. Blitt såra og kanskje tatt til tårene over å oppleve at et tre påberopte seg rett til å være knudrete og misfarga, uten å be om unnskyldning. Jævla treet!!!

Alltid står det der og er sånn knudrete, hva sier det om meg da? Grublerier rundt hva treet mente om meg, eller om det kanskje ikke likte meg.
Uansett så står treet der og lever livet sitt med eller uten knudrete partier uten en eneste bekymring om mine meninger om dets eksistens og liv.

Forresten: treets skamløse strutting og mangel på interesse for min vurdering gjør ikke at det blir en trussel.
-"Jasså, enda ikke god på tre, ditt tre! Da henter jeg saga.!"

Usikkerhet skaper støy i møte med dette selvgode knudretrynet. Er jo ikke slik som trær skal være! ALLIKAVEL er det et tre! Med full tynde!!!

Provosert sages det,  i håp om å skape et mindre truende tre - som skjønner at et tre skal skamme seg det også.  Rotmisunnelse er det verste: de som innerst inne har selv ønske å være et tre. De vil også slutte å tenke på hva andre synes! De forstår ikke at det er et valg. Desperat forsøk på å slå rot med teite verdiløse menneskeføttene, da hates det at treet klarer det skikkelig bra! Det derre med å slo rot.
Truet av treets treaktighet.

Kanskje syntes du det var et modig tre som sto der på tross av stormen i -94 og forurensning. Usikker på om du hadde selv greid å overleve.
Best å ikke la det tro at det er noe bedre enn deg da. Det treet der må jekkes ned litt.

Treet overlevde fortsatt stormen:-)

Hvis jeg ofte gikk samme tursti ville treet bli en kjent del av mitt utemiljø jeg selv valgte - gang på gang. Et miljø skapt av enestående individuelt formede skapninger som sameksisterer, uten det minste behov knyttet til vurdering av hverandre.
Ingen utfrysning og stigma med episoder der fire løvetann og en mosedott opplevde seg forurettet da treet ikke var blomst. Med påfølgende svertekampanje i nabolaget.
"En kvist blåser ikke bare av en gren uten videre!"
"Hørt at den slo av to kronblad på en hvitveis? Hva blir det neste lurer jeg på .."
"Og nå skal det bare være et tre videre? Etter kvisten? Sikkert infisert av barkeråte!"
"Uten hensyn til steinsoppen som opplever endret lysforhold? Steinsoppen mister forresten aldri kvist!"
"Kvisten var vissen også, har sett det lenge, men ville ikke si noe..."

Fredelig sameksistens uten fordømmelse. Tilpasse seg til de enhver tid gjeldende betingelsene i hensikt om å vokse, bære frukter, forplante seg. I det uforutsette og mer eller mindre tilfeldige livet man lever. Ressurser utelukkende til enhver tid å skape optimale vekstforhold.

Helt utrolig hvor befriende tanke ....Tenk om vi var trær💚

Jeg skal prøvr det. Innstille meg på optimal eksistens, under gjeldende forhold. Med alt som er. Akseptere øyeblikkets premisser og velge vekst.

Aksept for helheten innebærer å være med hele meg, tror jeg. Med evt strekkmerker eller sorgreaksjoner. Hjemlengsel og fantastisk humor. Uten at det endrer noe. At du står der og er hele deg er en del av helheten.

Vekst. Bli sterkere. Større.

Håper du velger å vokse som deg godt!

1

Knut Hellesvik

Flott oversettelse!

De interessante trærne vokser gjerne alene. Vi har alle merket oss de høye, rette furuene i Østerdalen. De er antakelig "tre-politisk korrekte". Men et kraftig uvær legger dem flatt ned som om de var fyrstikker.

Det finnes trær som står alene. Gjerne på litt utsatte steder. Disse trærne har solide røtter og er blitt herdet av vind og vær. En storm er ikke noe problem. Grener og stamme svaier og vrir seg. Men treet står like stolt etter hver storm. Tørrkvister blåser av og kanskje ei grein kan lide samme skjebne. Men treet står. Blir sterkere....

Vi skulle en gang plante en bjerkealle langs veien. Pene 1 meter høye "bjørkeunger" ble tatt opp med mest mulig hele røtter under et berg der de neppe ville vokse seg store. Deretter plantet slik vi ville ha dem. Vi brukte god jord og gjødslet og vannet slik vi mente det var det beste for dem. Men vi ble skuffet. Flere dør. Vi gjentok det samme flere år på rad og fikk etter 4 år en "bjørkealle" med levedyktige trær som slo rot og vokste. Men de ble aldri så pene og ranke som bjørkene som sto igjen der de hørte hjemme.....

Skriv en ny kommentar