Vrvl om stigmatiserte trr, rotmisunnelse og snn.

Det begynte med et forsk p oversette teksten fra bildet. Vakkert budskap, tenkte jeg, men han har glemt humor. Og s ble det slik, ustyrtelig morsomme meg. Takk til min venn Piers for inspirasjonskilden - jeg glemte reint at jeg var skikkelig nedfor! 

Resultatet er ikke like vakkert som kildeteksten kanskje, men a la noe samme poeng. Passpreisjl!

Nr jeg gr tur i naturen og ikke er for opptatt med tenke, eller leke med bikkja, studerer jeg automatisk omgivelsene. Tar innover meg alt det levende rundt meg, og p en mte aksepterer eller anerkjenner jeg et tre sin eksistens med det samme, uten behov for mene.

Treet m ikke bevise eller forklare og rettferdiggjre sin treaktige opptreden for oppn min tillit som tre i skauen.

Det er et tre. Jeg aksepterer uten videre. 

Som en del av omgivelsene. Det str ikke der og flotter seg, eller skjuler noe jeg br eller kan ha mening om. Jeg gir det rom til vre et tre i skogen, akkurat som det er.  Jeg vet at hvis jeg nsker nrmere ettersyn, m jeg ta innover meg treets detaljer og med dem observere tegn p tider med drlige vekstforhold. Kanskje noe skygget sollyset en periode, eller trke, flom.

Hvis jeg velger studere et tre som stikker seg ut, er det helt naturlig og ikke vanskelig akseptere treets utforming. Selv om det stakk seg ut fra skogen. Jeg kan observere uregelmessigheter og vet av meg selv at treet endret vekstretning for f nok lys, og dermed har ogs barken blitt knudrete i vridningen. Tar innover meg treet i sine omgivelser og aksepterer det som pvirket en gang. 

Treet med alt sitt er der - uten at det vekker affekt i meg...

Jeg blir ikke forbanna over at det tillater seg st der med tre brune blader, snn helt uten skamflelse p MIN turvei!
Jeg ber ikke treet skeptisk om en troverdig redegjrelse for de knudrete partiene og misfargede bladene. Om jeg allikevel hadde ment meg berettiget til en begrunnelse, og treet avslrte det ret med forurenset grunnvann og mye sn. For mennesket meg en rsakssammenheng som ikke er synlig, eller som jeg kan selv ha blitt pvirket av. Det gjr ikke treet sin informasjon mistenkelig!

Hadde vrt merkelig betvile treets informasjon om levekr, ske devaluere et faktum i treets tilvrelse. Eller sammenlikne: Spurt en busk ved siden av om hvordan den takla denne pstanden om forurenset jord.... 
Man kan ikke nedlatende late som om egne forutsetninger er RIKTIG: - JEG hadde bare latt meg bli misfarga av sur nedbr jeg - men ikke jord ass, fy faen. Ingen blir vel det? Det var vel litt dumt bare bli stende p samma plassen i slike forhold? Misfarga uten grunn og her er du, like fordmt.

Tenk: om jeg hadde blitt krenka p bakgrunn av treets milj som var annerledes pvirket det i ene eller andre veien . Hatt formeninger om treets valg... Ikke vrt sikker p om det var ljug, dette om grunnvann... hm...
Det hadde hatt lite si igrunn. Min vurdering av disse forholdene. Uten rtter som jeg er. 

Dramatreet!!! Stille tenkt at det kunne sikkert skjerpa seg litt, og ikke vrt s innmari knudrete, akkurat n iallefall! Nr det er her, som en del av MIN skogstur. Blitt sra og kanskje tatt til trene over oppleve at et tre pberopte seg rett til vre knudrete og misfarga, uten be om unnskyldning. Jvla treet!!!

Alltid str det der og er snn knudrete, hva sier det om meg da? Grublerier rundt hva treet mente om meg, eller om det kanskje ikke likte meg.
Uansett s str treet der og lever livet sitt med eller uten knudrete partier uten en eneste bekymring om mine meninger om dets eksistens og liv.

Forresten: treets skamlse strutting og mangel p interesse for min vurdering gjr ikke at det blir en trussel.
-"Jass, enda ikke god p tre, ditt tre! Da henter jeg saga.!"

Usikkerhet skaper sty i mte med dette selvgode knudretrynet. Er jo ikke slik som trr skal vre! ALLIKAVEL er det et tre! Med full tynde!!!

Provosert sages det,  i hp om skape et mindre truende tre - som skjnner at et tre skal skamme seg det ogs.  Rotmisunnelse er det verste: de som innerst inne har selv nske vre et tre. De vil ogs slutte tenke p hva andre synes! De forstr ikke at det er et valg. Desperat forsk p  sl rot med teite verdilse menneskefttene, da hates det at treet klarer det skikkelig bra! Det derre med slo rot.
Truet av treets treaktighet.

Kanskje syntes du det var et modig tre som sto der p tross av stormen i -94 og forurensning. Usikker p om du hadde selv greid overleve.
Best ikke la det tro at det er noe bedre enn deg da. Det treet der m jekkes ned litt.

Treet overlevde fortsatt stormen:-)

Hvis jeg ofte gikk samme tursti ville treet bli en kjent del av mitt utemilj jeg selv valgte - gang p gang. Et milj skapt av enestende individuelt formede skapninger som sameksisterer, uten det minste behov knyttet til vurdering av hverandre.
Ingen utfrysning og stigma med episoder der fire lvetann og en mosedott opplevde seg forurettet da treet ikke var blomst. Med pflgende svertekampanje i nabolaget.
"En kvist blser ikke bare av en gren uten videre!"
"Hrt at den slo av to kronblad p en hvitveis? Hva blir det neste lurer jeg p .."
"Og n skal det bare vre et tre videre? Etter kvisten? Sikkert infisert av barkerte!"
"Uten hensyn til steinsoppen som opplever endret lysforhold? Steinsoppen mister forresten aldri kvist!"
"Kvisten var vissen ogs, har sett det lenge, men ville ikke si noe..."

Fredelig sameksistens uten fordmmelse. Tilpasse seg til de enhver tid gjeldende betingelsene i hensikt om vokse, bre frukter, forplante seg. I det uforutsette og mer eller mindre tilfeldige livet man lever. Ressurser utelukkende til enhver tid skape optimale vekstforhold.

Helt utrolig hvor befriende tanke ....Tenk om vi var trr💚

Jeg skal prvr det. Innstille meg p optimal eksistens, under gjeldende forhold. Med alt som er. Akseptere yeblikkets premisser og velge vekst.

Aksept for helheten innebrer vre med hele meg, tror jeg. Med evt strekkmerker eller sorgreaksjoner. Hjemlengsel og fantastisk humor. Uten at det endrer noe. At du str der og er hele deg er en del av helheten.

Vekst. Bli sterkere. Strre.

Hper du velger vokse som deg godt!

1

Knut Hellesvik

Flott oversettelse!

De interessante trrne vokser gjerne alene. Vi har alle merket oss de hye, rette furuene i sterdalen. De er antakelig "tre-politisk korrekte". Men et kraftig uvr legger dem flatt ned som om de var fyrstikker.

Det finnes trr som str alene. Gjerne p litt utsatte steder. Disse trrne har solide rtter og er blitt herdet av vind og vr. En storm er ikke noe problem. Grener og stamme svaier og vrir seg. Men treet str like stolt etter hver storm. Trrkvister blser av og kanskje ei grein kan lide samme skjebne. Men treet str. Blir sterkere....

Vi skulle en gang plante en bjerkealle langs veien. Pene 1 meter hye "bjrkeunger" ble tatt opp med mest mulig hele rtter under et berg der de neppe ville vokse seg store. Deretter plantet slik vi ville ha dem. Vi brukte god jord og gjdslet og vannet slik vi mente det var det beste for dem. Men vi ble skuffet. Flere dr. Vi gjentok det samme flere r p rad og fikk etter 4 r en "bjrkealle" med levedyktige trr som slo rot og vokste. Men de ble aldri s pene og ranke som bjrkene som sto igjen der de hrte hjemme.....

Skriv en ny kommentar