hits

Godt nytt år, til meg og deg og sjølve livet.  

På tide med varetelling. Den obligatoriske som jeg tvinges inn i hver nyttårsaften. I år konkluderer jeg med at jeg er fortsatt meg.

 For en seier. Helt seriøst. 

I yngre dager hadde jeg alltid en slags forestilling om at nyttår eller nytt skoleår betød en sjanse til å bli en annen enn meg. Bytte ut teite meg med alle usikkerhetene, forestillingene, drømmene og egenskapene jeg ikke skjønte verdien av. Jeg skulle bli en tøffing, eller i alle fall distansert og kjølig, uangripelig. Det gikk oftest på klare å utradere de egenskapene jeg anså som svakheter. En slik devaluering av seg selv er mer normal enn unormal dessverre, og jeg skulle ønske man ikke måtte igjennom et lite helvete for å forstå et par vesentlige aspekter for å frigjøres fra egen misnøye.  

 Slutte å bli såret og skuffet, slutte å synes synd på enhver, slutte å naivt tro det beste om folk. Slutte å le så høyt, slutte å være enkel å glede. Barnslige egenskaper man SKAL og som ALLE andre vokser av seg. Bare dumme meg som fortsatte med dette.  Heldigvis. For hva i all verden er det å trakte etter å ikke klare å bli berørt lenger? Lenge undertrykte jeg det heller, helt til slutten av 20åra, da begynte det gå opp for meg at jeg er grei. På godt og vondt. Jeg liker meg, og ikke minst liker jeg å være meg. Jeg opplevede da en lettere depresjon hvor jeg i noen måneder ikke følte noe som helst, det var skummelt, så da mitt sedvanlige jeg våknet opp igjen var jeg sjeleglad.

Nå kan jeg altså si at etter et helt jævlig år: for en seier at jeg ikke har gitt opp meg.

For i år kunne det fort vekk vært utfallet

 Dette året har vært raus med erfaringer som har skapt refleksjoner som igjen har gitt ny sikkerhet og innsikt, det er som kjent i oppoverbakke det går oppover.

  1. Å samle på sølvtråder.

Jeg har freidig tatt utgangspunkt i uttrykket «to look for the silverlining», jeg antar at uttykket på britisk betyr å klare finne positive følger ved forhold man opplever vanskelig. Mitt nylagde uttrykk betyr å klare å finne og ikke minst VELGE å se små gleder i tider hvor livet virkelig deler ut noen ørefiker. Sølvtråder vevet inn i tøy og tepper kan være vanskelig å få øye på, men de er der, uansett om det regner eller ikke. Dette er noe som faller lett inn i min personlighet, men vissheten om at optimistisk livssyn ikke er noe som kommer og vedvarer av seg selv står klinkende klart for meg. I krise, sorg og håpløshet må man ta et aktivt valg for å ikke la seg sause inn og dyrke det tunge.

 

  1. Man kan hvis man vil, le av alt. «Herr Sorg» tar den plassen han trenger.

Understreker at jeg snakker ikke om andres erfaringer nå, for dette provoserer mange. #ElseKåssFuruseth forteller i sitt show «Kondolerer» om sin mor og bror som begge to endte i sine liv med selvmord. Else forteller om at det går an å velge prøve å leve. Galgenhumoren da hun leste i almanakken til sin bror at dagen etter selvmordet hadde han planlagt å se en 7 timer lang dokumentar om antisemittisme, flere hadde vel hengt seg heller da. Takk Else for en fantastisk forestilling! Og vi er flere som skjønner den humoren!

For når man opplever det tragiske. Sykdom, dødsfall, ulykker - altså inngripen i livet som ikke er norm eller ønskelige, så ligger det et sett forventninger og mye usikkerhet i omgivelsene som en ekstra belastning til situasjonen. Til tider har jeg trukket meg helt fra omgang med folk dette året, da jeg ikke takler denne tilleggsbyrden. Mange forventer at jeg skal være sånn, føle slik eller tenke dette- og til sist agere på riktig eller feil måte ut fra disse kriteriene.

Ja, det er upassende å le av f.eks kreft og overgrep, men hvis jeg vil le av traumet mitt så gjør jeg det. Det handler ikke om annet enn mitt. Det er humor i panikkangst. Det er latterlige forhold i en barnevernssak. Det er hysterisk humoristiske elementer i en sinnslidelse. Jeg er ikke det jeg står i hele tiden, og tyngden er der uansett om jeg velger sette fra meg sekken innimellom.

 

  1. True colors.

Det er sant, man får virkelig se hvem som er gjengen din når verden spyr i huet på deg. Og jeg er så heldig at jeg etter dette året kan si at jeg har blitt oftere gledelig overrasket enn skuffet. Det gjelder å feire gledene mye mer enn man dyrker skuffelsen. Det er innafor, mener jeg, å ventilere sinne idet skuffelsen er et faktum, gjøre opp regninga liksom. Men i lengden bruker jeg heller tid på feiringen av vennskap, enn å overbevise de andre.

Fy fader for noen folk jeg har i livet mitt, takk til dere. Hjertet mitt blir for stort og halsen trang når jeg tenker på dere. Geriljaen min.

 

  1. Kjærlighet

Jeg er glad i folk, og jeg forteller dem det. Det er mange som blir litt brydd av det, men jeg synes de fortjener å vite det. Jeg skammer meg ikke over at jeg blir glad i folk, det betyr ikke at du må si det tilbake eller gjøre noe. Helt uten heftelser. Det er mitt privilegium, og ikke noe som kan påvirkes i nevneverdig grad av andre enn meg. Det jeg har fått presisert i år er at det er hele mennesket jeg er glad i, ikke historiske eller fremtidige veivalg vedkommende tar. Noen blir jeg glad i på 10 minutter, andre er jeg emosjonelt likegyldige til for alltid. Noen henger med til the bitter end, andre har vært på visitt og tatt litt plass i hjertet. Tillit er ikke kjærlighet. Tilliten min kan påvirkes av andre.

 

  1. Universell menneskelig verdi, sannhet og egenverdi - tre ganske klokkeklare områder.

Individets universelle verdi er ukrenkelig, den skal ikke behøve å forsvares. Det er helt nødvendig at grunnleggende menneskerettigheter blir overholdt og at samfunnet fører kontroll med disse - også i verdens beste land å bo i. Et menneskes verdi er ikke noe som skal påvirkes av stat eller samfunn, skrevne eller uskrevne regelsett. Et overtramp av de grunnleggende rettighetene mot en person, er et overgrep som angår oss alle.

 

Min selvverdi er til enhver tid min å fastsette, og jeg behøver ikke begrunne til noen. I en opplevelse av å ha mistet alt som i vårt vestlige samfunn gir status, så er fortsatt min verdi som individ lik. Hva som skal påvirke min mening om meg behøver ingen å forstå, like eller godkjenne. Etter en periode med opplevd maktovergrep, sverting og forsøk på å knekke meg som individ, har dette blitt essensiell innsikt for å stå på beina.

Om en påstand eller mening er basert på kun antakelser eller subjektivt forhold kan den aldri bli en sannhet.  Det forblir en mening, eller gjetning, og kan forvandles til en løgn, eller «ubegrunnet påstand» som det heter på pent. Sannhetsgestalten endres ikke av at majoriteten og offentligheten tror løgnen, eller er av samme oppfatning. Om den legges til grunn av lærde, medier eller høystatusindivider, om den gjentas, skriftlig eller muntlig. Om ingen kan eller vil bekrefte/avkrefte påstanden i verdinøytrale og etterprøvbare forhold er den opp til enhver å tillegge verdi. Sannhet er det ikke, uansett om man velger å legge høy verdi i påstanden.

Selvfølgelig har jeg visst hva som var sannhet før også, men igjen: med dette året bak meg har klargjøring av enkelte ting vært nødvendig. Både fordi jeg har opplevd inngripende konsekvenser av påstander og subjektive meninger, stigma fra omgivelsene og fordi jeg har ufrivillig fått innblikk i samfunnsanliggende som er skadelige. Som ingen vil avdekke sannheten om, men som man velger å tro om. 100 sider løgn med logo forblir 100 sider løgn med logo, selv om det kopieres opp i dusinet og stemples med stempel. Det er fortsatt saksbehandler Hansen sin mening, verken mer eller mindre.

Det var noen av årets mest dyrekjøpte erfaringer. Det har gitt grobunn for mye spennende, men det blir en annen blogg

Hva er så mine ønsker for 2018? Oppsummert: ønsker oss alle et år i velvillig sameksistens, kjærlighet, evne til å tenke sjæl og rettferdighet.

Godt nytt år alle, venner og fiender. Stay real, og lik den du møter i speilet!

...og til deg «sjølve livet»

Ta deg en bolle! Du slår som en pingle!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Millers

Millers

38, Oslo

En særblogg for den kresne leser med sans for sarkasme, ironi, nye tankesett, funderinger over livet generelt og lykke spesielt. Avsender er en betongunge i fjellheimen med alt for mange studiepoeng og en tendens til å utfordre de vedtatte sannheter. Lik og del og sånn, men jeg skriver i det store og hele for egen del. Hobbyvirksomhet og innimellomblogg https://www.facebook.com/EvolveBlog/videos/1837134703251197/

Kategorier

Arkiv