Valgets kvaler

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!


Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!...

Diktet til Arnulf Øverland «Du må ikke sove» har ringet i de indre ørene mine den siste tiden, spesielt opp mot valgdagen. For jeg har gjort mine undersøkelser, lest samtlige partiprogram og fulgt med på nyhetene. Som vår nylige avdøde Frank Aarebrot sa det: en sofastemme er en halv stemme til det du ikke vil. Jeg har alltid gjort borgerplikten min, men nå synes jeg det er vanskelig.

Og det er ikke de folkevalgte sin feil, det som kommer frem i partiprogram og de ulike partienes ståsted er et resultat av samfunnets, borgernes, interesser, men hva for et folk er vi? Verdens rikeste og etter sigende mest demokratiske, mest likestilte og blant de høyest utdannende? Lav arbeidsledighet, visstnok sosial mobilitet, fenomenalt velferdssamfunn og med like muligheter for alle?

Jeg spør meg: hvorfor er det slik at en mannevond svane i ei havn vekker større engasjement hos det norske folk enn det faktum at det er 9 saker fra norsk barnevern som undersøkes for brudd på menneskerettighetene i år?

Hvordan kan det ha seg at det er flere nordmenn som har en mening om den amerikanske presidentens uttalelser på Twitter enn at norske høyreekstreme får lov å demonstrere i norske gater med politibeskyttelse?

 Hvorfor er rettsikkerheten til Bering Breivik godt ivaretatt under avhør, mens norske barn i krise til stadighet opplever å få sine rettigheter brutt av staten i barneverntjenestens navn? Lippestad står ikke klar for å ta saken til et barnevernsbarn.

Hvorfor er fokuset på utdanningsbransjen nok en gang på de ansattes arbeidstid, mens ingen krever innsyn i det spesialpedagogiske tilbudet i norsk skole eller avkrever et svar på hvorfor ettåringer sitter alene og spiser maten sin? Meningen med spesialundervisning er at det skal bidra til at elevene mestrer fagene innenfor normalundervisningen. De aller-aller fleste avslutter aldri sin individuelle opplæringsplan, snarere tvert imot, timetallet øker. Spesialundervisning etter den tradisjonelle organiseringen VIRKER IKKE!

Hvorfor er det brennende innlegg rundt veibygging og ikke på de skremmende tallene som forteller oss at stadig flere norske barn lever under fattigdomsgrensa?

Hvorfor er det ikke flere som hyler høyt rundt reduksjonen i kollektivtrafikktilbudet i distriktene, når det er et utall røster som taler for bevarelse av blåtrikken i Oslo fordi den er så koselig?

I et samfunn som visstnok er verdens beste så øker diagnostisering innenfor psykisk helse av unge under 18 drastisk.

Media vinkler nyhetene rundt unge enslige asylsøkere slik at det er lett å få empati med personalet på mottakene, der det meldes om at de ikke tør gå alene inn på et rom. Er det ingen som spør seg hvordan det er på norske mottak for mindreårige når det utvikler seg slik med barna som har flyktet over et kontinent uten familien sin? Nei, for først må vi vite om disse barna har løyet på alderen sin et år eller så! Sympati kommer ikke før, fra et folk hvor en brorpart ganske sikker har løyet på alderen, men da med hensikt om å kjøpe alkohol eller sigaretter. Vi ble ikke dømt til et liv i usikkerhet av den grunn, men jommen skal vi slå hardt ned på de som prøver å redde seg ut av en utenkelig situasjon med samme metode.

Media skriver også villig vekk om de som tjener seg rike på helsebransjen, norsk barnevern er pr.dags dato forsidenytt i VG. Og det er grusomt, er det ikke det? At noen tjener penger på velferd? hvorfor skrives det ikke om i nasjonale avisoverskrifter at norsk barnevern dømmer familier til et liv uten hverandre på bakgrunn av en bachelor (3årig utdanning) sine skjønnsmessige vurderinger innenfor fagfelt som psykologi, sosiologi, lovgivning og medisin. Fagpersonene innenfor disse feltene har minimum 6-7 års utdanning. Barnevernets ansatte kan med loven i hånd sette seg over disses anbefalinger. Både psykologer og advokater har vært bekymret lenge, når skal det norske folk og politikerne bli det?

Dette er noe, noe av alt jeg leiter etter innstilling til når jeg skal velge. Det er vanskelig. For ja, jeg forholder meg til det jeg synes er viktig: det nære, menneskene som rammes: barnet i barnehagen, eleven på skolen, barnet på mottak, bestemoren på sykehjemmet, familien med barnevernsmappe. Jeg er ikke så interessert i antall nuller på et papir, jeg er opptatt av innhold. Endring. Vilje og en plan med et uttalt mål. Alt henger sammen med alt, eller ingenting henger sammen med ingenting. Jeg vil ha reelle kritiske behov og svakheter i rettssamfunnet vårt satt i fokus FØR nullene på papiret!

Jeg vil at folk skal våkne!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!


Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!!!

 

#valg2017 #politikk #menneskerettigheter #norge #politikerne #rettssikkerhet 

Én kommentar

sisselgu

11.09.2017 kl.18:53

Det er vanskelig alt for vanskelig fint skrevet .

Vil du ta turen innom meg for å lese dagens innlegg Å være original

Ha en fin kveld

Fra Sissel

Skriv en ny kommentar

Millers

Millers

37, Oslo

En særblogg for den kresne leser med sans for sarkasme, ironi, nye tankesett, funderinger over livet generelt og lykke spesielt. Avsender er en betongunge i fjellheimen med alt for mange studiepoeng og en tendens til å utfordre de vedtatte sannheter. Lik og del og sånn, men jeg skriver i det store og hele for egen del. Hobbyvirksomhet og innimellomblogg

Kategorier

Arkiv

hits