hits

09.06.2018

My bad...


 

Elsk den hagen du har - grnne tanker fra fjellheimen

Etter at jeg flyttet fra betong og balkong i Oslo til to ml med 50/50 naturtomt og 100 r gammel delvis igjengrodd hage p fjellet, nesten 1000 meter over havet, har jeg ofte vurdert starte en stttegruppe. En hage-likemannsgruppering. For oss som har vokst opp med to blomsterbed og ei balkongkasse i asfaltjungelen, men som alltid har likt trr og blomster. Og som ikke helt skjnte hva akkurat 2 ml med tomt delvis igjengrodd og delvis naturlig, egentlig betd. Som ikke hadde en fjerneste anelse om hva herdighetsniv 7 og 8 innebar. Som optimistisk og dagdrmmende s for seg g bedagelig rundt i hagen sin p sndager, hvis det var pent vr, med kaffekopp og luke litt og trimme rosene.

Jeg blir s innmari misunnelig p snne fine hager nede i Vestfold som det alltid filmes fra i hageprogrammene p tv. Der de lager parseller med urter og labyrinter av hekk og anlegger rosehager med 12 forskjellige typer roser som blomster til ulike tider av ret. De er ikke plaga av to meter sn i april, de kan plante og s snn som det str p pakkene. Nede i Vestfold gr de rundt med kaffekoppen og lurer p om de kan flytte mormors hundre r gamle engelske rosebusk til andre siden av hagen. Her oppe p randen av Hardangervidda er det to ulike klimasoner fra den ene til den andre siden av hagen.

Nede i Vestfold har de sikkert fire rstider flotte seg med. Tre mneder lang vr f.eks. Her er det to eller tre sesonger: 7-8 mneder skikkelig vinter som p tre dgn i april/mai med heftig smelting, tar seg av vrsesongen. Vips har en deilig sommer ankommet fjellet, med barsk sol og trt fre, gjerne med frostnetter til juni.  Sensommeren, s hsten, gir fra seg noen voldsomme stormer med vind som ommblerer alt av hagembler og annet som skulle vre gjenglemt utendrs, fr vinteren kommer med sngaranti i oktober.

Jada, jeg har valgt bo her. Jeg valgte ikke bosted av hagersaker og enkelte har luftet tanken p bare legge hele stasen under stein, jeg har nektet forelpig. Synes det er litt fint med hage og snn, selv aldri s uerfaren. Hvis vi ser utenom egne potteplanter, balkongkasser og urter i kjkkenvinduet. How hard can it be?, har jeg tenkt, hver sommer -  p tredje ret. Og til min store forskrekkelse: i r har vekster som jeg har bedt pent om vokse et sted, vokst opp! Der jeg ba dem! Og et par av de jeg stjal av naboen (med lov) i fjor har kommet igjen! Hage er intuitivt. Det er den strste oppdagelsen min; at med litt utfordrende klima, s er det lykkes med hage ikke mulig lese seg til. Det m erfaringer under huden. N, det tredje ret jeg bor her, begynner det krype frem en slags intuitiv viten hos meg. Det demret liksom av seg selv i hodet p oslojenta at det ville lykkes lage et urte- og rosebed ved en stor stein i en dump mellom noen trr. Steinen gir termisk masse som gir jevnere temperatur, jorda hadde hvilt lenge under tykt lag med gress. Bedet ville ligge i le fra to sider og spesielt fra det sure trekket fra vidda. Masse sol, men ikke hele dagen. Tro det eller ei, men bare gresslken har daua!!! S langt da. Ogs gresslken, den vokser liksom overalt? Bare kanskje ikke her.

Som nevnt er det en gammel eiendom, huset bygget i 1917. Da vi overtok fortalte den tidligere eieren om sin bestemors vakre steinbed og blomstrende rosehage. Etterlevningene etter denne damen som jeg mistenker at ogs er husspkelset vrt, blomstrer her og der enda. Hvert r. Steinbedet har noen artige arter som dukker frem, jeg har ikke peiling p hva det er. Men jeg er ganske sikker p at de er plassert der med vilje. Elsk den hagen du har er mitt hagemotto dette tredje ret. Frste ret luket jeg litt vel heftig, men n kommer det frem en del arter, som ikke er ugress. For ugress har jeg en mengde av, som blomstrer i vakre farger og skaper liv i de store delene av tomta som fortsatt er i naturens vold. De ER vakre, og min nytilegnede hageentusiasme har skapt en heftig motstand i meg mot denne planteapartheiden som regjerer. Likeverd i floraen!

Med s stor hage og som oftest ikke en masse tid foredle p, s har jeg nedskalert forventningene enormt fra den frste sommeren. N har jeg punkter jeg har som ml lage noe ut av, resten prver jeg holde i sjakk med gressklipper og hekkesaks. Ellers er jeg heldigvis en romslig person med aksept for diversiteten i naturen. S jeg elsker bde smrblomst, forglemmegei, valmuer og klver er en del av hagen min og jeg vil ha dem der. De klarer seg utmerket, og krever lite oppmerksomhet. Men selv den mest aksepterende sjel har sine grenser. Det er s utgjort!

Hvorfor kunne jeg ikke arvet en hage med enorme menger sjeldne blomster som jeg kunne tjent meg rik p? Hvorfor har jeg en hage som er befengt med aggressiv lvetann p steroider? Nr kan de egentlig betraktes som prydbusker, lurer jeg p? For den forbanna utgaven som er utenfor her er ikke slik som den som Alf Prysen synger om alts, denne vaier truende med taggete, en meter lange blader i vinden og blomster som rekker meg over knrne. Den er en snikete liten skapning som haiker inn i den ene plenen jeg har bestemt at skal vre lvetannfri p klver. Og i frykt for ta noen lykkeklver s lar jeg klveren st. Plutselig str det et villnis av lvetann der, som jeg m hakke eller grave opp, for rota er som en potet i strrelse! De vokser p grus! Det er ikke flott, det er sjukt! Jeg hater dem intenst, de skjuler andre unskede kryp som brennesler. Gift kan jeg ikke bruke, bikkja tror lvetannen er pinner som han kan leke med. Jeg kjpte en punktbrenner som jeg tenkte svi utysket med, men n er det s stor skogbrannfare s jeg tr ikke bruke den. S jeg gr p med manuell motkamp. Graver dem opp med rot og topp, ser for meg fiendtlige tropper med gul hjelm som nrmer seg fra vestbredden. Enda alle grenseoverganger inn til det fredelige, ugule lilleputtlandet mitt er sperret. Her skal det kun vre fintfolk. Som roser og urter og tulipaner og snn kul lyngmose-greie med rosa blomster som gamlemor planta en gang. Hver kveld patruljerer jeg grensene og slr hardt ned p enhver gule agent som prver seg inn i det forjettede land.

Hagearbeid er ikke hver sndag i pent vr med kaffekopp i hnda. Hagearbeid er mye oftere med myggstikk, jord i yet, vondt i ryggen, hakking, bring, graving, hal-og-draing, banning, svette og hjerteklapp med halve hyl av ting som kommer flyende eller kravlende. Intenst hat. Kutt, sviende hudomrder, klende rygg og vte sko. Eller klamme stvler. Eller mkk mellom trne.

Hva er egentlig normert hagefotty??  

Dette skulle jo vre en trst, ikke skremselspropaganda: jeg lover at alt over er verdt det. Det finnes enorm glede over at rosene du har gravd ned i helt egetlaget bed blomstrer og trives. Og en liten varme brer seg i hjertet nr det lyser bltt bak huset av forglemmegei. Mine beste rd blir: elsk den hagen du har. Ta et oppgjr med nedvurderingen av villblomster. Husk at mose er mykere g p enn gress og ikke trenger klippes. Rustikt og rft er tidlst ? ogs for hage.

Og vil du ve p lvetannluking s er det bare rekke opp hnda! Hvis du klarer skape rom til lvetann og elske dem, s vil du leve lykkelig alle dine hagedager! GARANTERT!

 

 

Lykke til og god sommer!

Vrvl om stigmatiserte trr, rotmisunnelse og snn.

Det begynte med et forsk p oversette teksten fra bildet. Vakkert budskap, tenkte jeg, men han har glemt humor. Og s ble det slik, ustyrtelig morsomme meg. Takk til min venn Piers for inspirasjonskilden - jeg glemte reint at jeg var skikkelig nedfor! 

Resultatet er ikke like vakkert som kildeteksten kanskje, men a la noe samme poeng. Passpreisjl!

Nr jeg gr tur i naturen og ikke er for opptatt med tenke, eller leke med bikkja, studerer jeg automatisk omgivelsene. Tar innover meg alt det levende rundt meg, og p en mte aksepterer eller anerkjenner jeg et tre sin eksistens med det samme, uten behov for mene.

Treet m ikke bevise eller forklare og rettferdiggjre sin treaktige opptreden for oppn min tillit som tre i skauen.

Det er et tre. Jeg aksepterer uten videre. 

Som en del av omgivelsene. Det str ikke der og flotter seg, eller skjuler noe jeg br eller kan ha mening om. Jeg gir det rom til vre et tre i skogen, akkurat som det er.  Jeg vet at hvis jeg nsker nrmere ettersyn, m jeg ta innover meg treets detaljer og med dem observere tegn p tider med drlige vekstforhold. Kanskje noe skygget sollyset en periode, eller trke, flom.

Hvis jeg velger studere et tre som stikker seg ut, er det helt naturlig og ikke vanskelig akseptere treets utforming. Selv om det stakk seg ut fra skogen. Jeg kan observere uregelmessigheter og vet av meg selv at treet endret vekstretning for f nok lys, og dermed har ogs barken blitt knudrete i vridningen. Tar innover meg treet i sine omgivelser og aksepterer det som pvirket en gang. 

Treet med alt sitt er der - uten at det vekker affekt i meg...

Jeg blir ikke forbanna over at det tillater seg st der med tre brune blader, snn helt uten skamflelse p MIN turvei!
Jeg ber ikke treet skeptisk om en troverdig redegjrelse for de knudrete partiene og misfargede bladene. Om jeg allikevel hadde ment meg berettiget til en begrunnelse, og treet avslrte det ret med forurenset grunnvann og mye sn. For mennesket meg en rsakssammenheng som ikke er synlig, eller som jeg kan selv ha blitt pvirket av. Det gjr ikke treet sin informasjon mistenkelig!

Hadde vrt merkelig betvile treets informasjon om levekr, ske devaluere et faktum i treets tilvrelse. Eller sammenlikne: Spurt en busk ved siden av om hvordan den takla denne pstanden om forurenset jord.... 
Man kan ikke nedlatende late som om egne forutsetninger er RIKTIG: - JEG hadde bare latt meg bli misfarga av sur nedbr jeg - men ikke jord ass, fy faen. Ingen blir vel det? Det var vel litt dumt bare bli stende p samma plassen i slike forhold? Misfarga uten grunn og her er du, like fordmt.

Tenk: om jeg hadde blitt krenka p bakgrunn av treets milj som var annerledes pvirket det i ene eller andre veien . Hatt formeninger om treets valg... Ikke vrt sikker p om det var ljug, dette om grunnvann... hm...
Det hadde hatt lite si igrunn. Min vurdering av disse forholdene. Uten rtter som jeg er. 

Dramatreet!!! Stille tenkt at det kunne sikkert skjerpa seg litt, og ikke vrt s innmari knudrete, akkurat n iallefall! Nr det er her, som en del av MIN skogstur. Blitt sra og kanskje tatt til trene over oppleve at et tre pberopte seg rett til vre knudrete og misfarga, uten be om unnskyldning. Jvla treet!!!

Alltid str det der og er snn knudrete, hva sier det om meg da? Grublerier rundt hva treet mente om meg, eller om det kanskje ikke likte meg.
Uansett s str treet der og lever livet sitt med eller uten knudrete partier uten en eneste bekymring om mine meninger om dets eksistens og liv.

Forresten: treets skamlse strutting og mangel p interesse for min vurdering gjr ikke at det blir en trussel.
-"Jass, enda ikke god p tre, ditt tre! Da henter jeg saga.!"

Usikkerhet skaper sty i mte med dette selvgode knudretrynet. Er jo ikke slik som trr skal vre! ALLIKAVEL er det et tre! Med full tynde!!!

Provosert sages det,  i hp om skape et mindre truende tre - som skjnner at et tre skal skamme seg det ogs.  Rotmisunnelse er det verste: de som innerst inne har selv nske vre et tre. De vil ogs slutte tenke p hva andre synes! De forstr ikke at det er et valg. Desperat forsk p  sl rot med teite verdilse menneskefttene, da hates det at treet klarer det skikkelig bra! Det derre med slo rot.
Truet av treets treaktighet.

Kanskje syntes du det var et modig tre som sto der p tross av stormen i -94 og forurensning. Usikker p om du hadde selv greid overleve.
Best ikke la det tro at det er noe bedre enn deg da. Det treet der m jekkes ned litt.

Treet overlevde fortsatt stormen:-)

Hvis jeg ofte gikk samme tursti ville treet bli en kjent del av mitt utemilj jeg selv valgte - gang p gang. Et milj skapt av enestende individuelt formede skapninger som sameksisterer, uten det minste behov knyttet til vurdering av hverandre.
Ingen utfrysning og stigma med episoder der fire lvetann og en mosedott opplevde seg forurettet da treet ikke var blomst. Med pflgende svertekampanje i nabolaget.
"En kvist blser ikke bare av en gren uten videre!"
"Hrt at den slo av to kronblad p en hvitveis? Hva blir det neste lurer jeg p .."
"Og n skal det bare vre et tre videre? Etter kvisten? Sikkert infisert av barkerte!"
"Uten hensyn til steinsoppen som opplever endret lysforhold? Steinsoppen mister forresten aldri kvist!"
"Kvisten var vissen ogs, har sett det lenge, men ville ikke si noe..."

Fredelig sameksistens uten fordmmelse. Tilpasse seg til de enhver tid gjeldende betingelsene i hensikt om vokse, bre frukter, forplante seg. I det uforutsette og mer eller mindre tilfeldige livet man lever. Ressurser utelukkende til enhver tid skape optimale vekstforhold.

Helt utrolig hvor befriende tanke ....Tenk om vi var trr💚

Jeg skal prvr det. Innstille meg p optimal eksistens, under gjeldende forhold. Med alt som er. Akseptere yeblikkets premisser og velge vekst.

Aksept for helheten innebrer vre med hele meg, tror jeg. Med evt strekkmerker eller sorgreaksjoner. Hjemlengsel og fantastisk humor. Uten at det endrer noe. At du str der og er hele deg er en del av helheten.

Vekst. Bli sterkere. Strre.

Hper du velger vokse som deg godt!

Hvem er du?

Hvem er du?

Det dukker opp mange underfundige tankerekker nr man gr i oppoverbakke. For et r siden ville sprsmlet i tittelen blitt besvart fra undertegnede med en godt gjennomtenkt og en for s vidt reflektert monolog. Jeg har de siste ti rene jobbet mye med presentere meg selv p mest mulig korrekt mte i forbindelse med selvutvikling, jobbsking og utdanning. For et r siden ville jeg ikke brukt mye tid p tenke over besvarelsen min. Spr du meg i dag, vil jeg nok ende opp med behov for spesifisering:

  • I forhold til hva?

Identitet er interessant og har opptatt meg litt da denne monologen jeg nevner over, n str for meg som en ytre verdiavhengig besvarelse. Alts forklart ut fra en bestemt kontekst. Kommer tilbake til hvilken om litt, det er frst ndvendig problematisere selve termen identitet.

I vid forstand er identitet de kjennetegn som er relativt konstante over tid ved et menneske. Ofte er identitet knyttet til de sosiale grupperinger som et individ knyttes til. Samfunnet tilskriver ofte en bestemt gruppe noen personlighetstrekk som er felles eller typiske. Hvis jeg sier at jeg er utdannet lrer vil mange tillegge meg kjennetegn som: politisk sett sosialist, ofte kvinne, omsorgsfull, drlig i matematikk og med forkjrlighet for fargen lilla,  rdvin og papegyeredobber. Dette er den kollektive karikaturen av en lrer og er ofte benyttet som utgangspuntk nr vi skal beskrive oss selv til fremmede. Yrkesvalget  sier noe om oss og verdiene vre.

S kommer blir relasjonelle roller vi har ftt i kraft av posisjon til andre mennesker: snn, mamma, datter, kone, samboer, sster osv.

Den relasjonelle identiteten vr er litt spennende, veldig ofte vil det fortelle en del om hvilke relasjoner personen finner viktige i deres beskrivelse av seg selv.

Det er populrt benytte foreldrerollen som en merkelapp, men sier den egentlig noe om personen bak? Nei, mener jeg. Ethvert fertilt menneske kan f den rollen. Den er verdils og kulturls, biologisk betinget. En som presenterer seg frst og fremst som mamma eller pappa parkerer jeg ofte som nyfrelst og begeistret forelder til et lite barn, eller rett og slett en person som har utradert sitt eget avtrykk i sket etter en perfekt rolle. Jeg mener dette mennesket vil ogs kvalitetsmle sine medmennesker etter foreldreinnsatsen eller manglende foreldrerolle, det er verdt merke seg. Identitet er noe av det som bidrar til evaluere folk, men er det egentlig en logisk og riktig mling?

Verdi. Verdien vr som mennesker ? hva er det? Jeg leste forleden at kvalitet mles ut ifra om forventningene som ligger til objektet som er gjenstand for vurderingen er innfridd eller ikke. Har det kommet noen bestilling p mennesker som synes universal og som det eksisterer enighet rundt? Hva er forventningen til det vre homo sapiens og nr kan den sies ha bitt innfridd? Hva skal jeg mle meg p? Hva er min rolle? Hva er vitsen med meg?

 Jeg tror dette er hovedproblemet til det moderne mennesket. Biologisk sett har vi ingen naturlig plass i f.eks nringskjeder eller biotoper, vi kunne ddd ut i morgen og verden ville sttt. Sosiologisk har vi ingen faste plasser som kan sies vre universelle, vi har ulike sosiale grupperinger, men det er opp til enhver bestemme hva som skal veie tyngre enn annet. Verdiene til Gunn i nabohuset er ikke mine. Vi er enige om vre uenige, verdiens definisjonsmakt er ukjent. Bestillingen til mennesket er ukjent, er det egentlig noen? I ytterste forstand: har vi egentlig noen verdi og hva skal vi med det? Verdi er jo et ml. Det m bety det er mulig ha hy eller lav verdi.

 Er vi verdilse og gjr det egentlig noe?

I et sosiologisk perspektiv vil ofte humane handlinger og bidrag inn i samfunn veie tungt i verdivurderingen. Om de vedtatte normer og regler er etterlevet, om man har mer eller mindre levert p forventningene samfunnet har lagt til de ulike merkelappene. Hvor store avvik skal tolereres og hva skal forventes av individets vilje og evne til tilpasse seg, hvor mye belastes fellesskapet av eventuelle avvik og manglende etterlevelse av norm. Da blir problemet igjen: hva skal veie tyngst av normene? Hvem skal bestemme det, de som klarer forholde seg innenfor de kulturelle rammene, eller de som str utenfor?

Ekstremt eksempel: En forsker som standhaftig holder seg isolert til sitt arbeide og endelig finner lsningen p kreftgten? et framifr verdifullt menneske. Mister han verdi hvis han banker kjerringa og ungene? Han mister uten tvil relasjonsmessig verdi som partner og far. Om forskeren aldri var med p dugnader, gav penger til veldedige forml eller reiste seg for eldre p bussen? Okay, mister verdi om medborger.  Som forsker? Nei. Til tross for alle de mellommenneskelige tilkortkommenhetene ville denne personen som lste kreftgten bli ansett som et verdifullt menneske. Utjevning. En verdifull handling veier opp for andre manglende.

Jeg husker det var store diskusjoner rundt Knut Hamsun da hans nazitilhrighet ble kjent, enkelte hevdet at hans forfatterskap skulle glemmes for godt, alts at hans ndsverk mistet sin verdi som god litteratur i kraft av hans uakseptable politiske valg. Er det et relevant ststed? Er det mer verdi i medisinske fremskritt som redder liv, enn i kunsten som har bidratt til utvikling og underholdning?

I flge Nietczhe har ikke kunst verdi, kunsten er uten matnyttighet og rasjonalitet. Allikevel er det kunsten vi bruker til avkopling, som bidrar til utvikling i samfunnet og ofte kan skape mening i vr tilvrelse. Kunsten er kanskje selvmotsigende nok det som skiller mennesket fra resten av dyreverdenen og gir oss en plass som er vr. Fantasien og den uendelige kapasiteten til det kreative mennesket som kan skape for ingen annen rsak en for selve kreeringens skyld er enestende.

S tilbake til meg og min private identitetskrise: Har jeg noen verdi n som jeg er ribbet for de vanlige mulighetene for beskrive meg selv? Hvem ER jeg nr ikke lenger jeg ser hensikten i beskrive meg relasjonelt, i forhold til yrkesvalg eller bidrag inn i samfunn. Nr alle disse mleparameterne er blitt verdilse for meg.

Hva svarer jeg p sprsmlet: Hvem er du?

Godt nytt r, til meg og deg og sjlve livet.

P tide med varetelling. Den obligatoriske som jeg tvinges inn i hver nyttrsaften. I r konkluderer jeg med at jeg er fortsatt meg.

 For en seier. Helt serist. 

I yngre dager hadde jeg alltid en slags forestilling om at nyttr eller nytt skoler betd en sjanse til bli en annen enn meg. Bytte ut teite meg med alle usikkerhetene, forestillingene, drmmene og egenskapene jeg ikke skjnte verdien av. Jeg skulle bli en tffing, eller i alle fall distansert og kjlig, uangripelig. Det gikk oftest p klare utradere de egenskapene jeg ans som svakheter. En slik devaluering av seg selv er mer normal enn unormal dessverre, og jeg skulle nske man ikke mtte igjennom et lite helvete for forst et par vesentlige aspekter for frigjres fra egen misnye.  

 Slutte bli sret og skuffet, slutte synes synd p enhver, slutte naivt tro det beste om folk. Slutte le s hyt, slutte vre enkel glede. Barnslige egenskaper man SKAL og som ALLE andre vokser av seg. Bare dumme meg som fortsatte med dette.  Heldigvis. For hva i all verden er det trakte etter ikke klare bli berrt lenger? Lenge undertrykte jeg det heller, helt til slutten av 20ra, da begynte det g opp for meg at jeg er grei. P godt og vondt. Jeg liker meg, og ikke minst liker jeg vre meg. Jeg opplevede da en lettere depresjon hvor jeg i noen mneder ikke flte noe som helst, det var skummelt, s da mitt sedvanlige jeg vknet opp igjen var jeg sjeleglad.

N kan jeg alts si at etter et helt jvlig r: for en seier at jeg ikke har gitt opp meg.

For i r kunne det fort vekk vrt utfallet

 Dette ret har vrt raus med erfaringer som har skapt refleksjoner som igjen har gitt ny sikkerhet og innsikt, det er som kjent i oppoverbakke det gr oppover.

  1. samle p slvtrder.

Jeg har freidig tatt utgangspunkt i uttrykket to look for the silverlining, jeg antar at uttykket p britisk betyr klare finne positive flger ved forhold man opplever vanskelig. Mitt nylagde uttrykk betyr klare finne og ikke minst VELGE se sm gleder i tider hvor livet virkelig deler ut noen refiker. Slvtrder vevet inn i ty og tepper kan vre vanskelig f ye p, men de er der, uansett om det regner eller ikke. Dette er noe som faller lett inn i min personlighet, men vissheten om at optimistisk livssyn ikke er noe som kommer og vedvarer av seg selv str klinkende klart for meg. I krise, sorg og hplshet m man ta et aktivt valg for ikke la seg sause inn og dyrke det tunge.

 

  1. Man kan hvis man vil, le av alt. Herr Sorg tar den plassen han trenger.

Understreker at jeg snakker ikke om andres erfaringer n, for dette provoserer mange. #ElseKssFuruseth forteller i sitt show Kondolerer om sin mor og bror som begge to endte i sine liv med selvmord. Else forteller om at det gr an velge prve leve. Galgenhumoren da hun leste i almanakken til sin bror at dagen etter selvmordet hadde han planlagt se en 7 timer lang dokumentar om antisemittisme, flere hadde vel hengt seg heller da. Takk Else for en fantastisk forestilling! Og vi er flere som skjnner den humoren!

For nr man opplever det tragiske. Sykdom, ddsfall, ulykker - alts inngripen i livet som ikke er norm eller nskelige, s ligger det et sett forventninger og mye usikkerhet i omgivelsene som en ekstra belastning til situasjonen. Til tider har jeg trukket meg helt fra omgang med folk dette ret, da jeg ikke takler denne tilleggsbyrden. Mange forventer at jeg skal vre snn, fle slik eller tenke dette- og til sist agere p riktig eller feil mte ut fra disse kriteriene.

Ja, det er upassende le av f.eks kreft og overgrep, men hvis jeg vil le av traumet mitt s gjr jeg det. Det handler ikke om annet enn mitt. Det er humor i panikkangst. Det er latterlige forhold i en barnevernssak. Det er hysterisk humoristiske elementer i en sinnslidelse. Jeg er ikke det jeg str i hele tiden, og tyngden er der uansett om jeg velger sette fra meg sekken innimellom.

 

  1. True colors.

Det er sant, man fr virkelig se hvem som er gjengen din nr verden spyr i huet p deg. Og jeg er s heldig at jeg etter dette ret kan si at jeg har blitt oftere gledelig overrasket enn skuffet. Det gjelder feire gledene mye mer enn man dyrker skuffelsen. Det er innafor, mener jeg, ventilere sinne idet skuffelsen er et faktum, gjre opp regninga liksom. Men i lengden bruker jeg heller tid p feiringen av vennskap, enn overbevise de andre.

Fy fader for noen folk jeg har i livet mitt, takk til dere. Hjertet mitt blir for stort og halsen trang nr jeg tenker p dere. Geriljaen min.

 

  1. Kjrlighet

Jeg er glad i folk, og jeg forteller dem det. Det er mange som blir litt brydd av det, men jeg synes de fortjener vite det. Jeg skammer meg ikke over at jeg blir glad i folk, det betyr ikke at du m si det tilbake eller gjre noe. Helt uten heftelser. Det er mitt privilegium, og ikke noe som kan pvirkes i nevneverdig grad av andre enn meg. Det jeg har ftt presisert i r er at det er hele mennesket jeg er glad i, ikke historiske eller fremtidige veivalg vedkommende tar. Noen blir jeg glad i p 10 minutter, andre er jeg emosjonelt likegyldige til for alltid. Noen henger med til the bitter end, andre har vrt p visitt og tatt litt plass i hjertet. Tillit er ikke kjrlighet. Tilliten min kan pvirkes av andre.

 

  1. Universell menneskelig verdi, sannhet og egenverdi - tre ganske klokkeklare omrder.

Individets universelle verdi er ukrenkelig, den skal ikke behve forsvares. Det er helt ndvendig at grunnleggende menneskerettigheter blir overholdt og at samfunnet frer kontroll med disse - ogs i verdens beste land bo i. Et menneskes verdi er ikke noe som skal pvirkes av stat eller samfunn, skrevne eller uskrevne regelsett. Et overtramp av de grunnleggende rettighetene mot en person, er et overgrep som angr oss alle.

 

Min selvverdi er til enhver tid min fastsette, og jeg behver ikke begrunne til noen. I en opplevelse av ha mistet alt som i vrt vestlige samfunn gir status, s er fortsatt min verdi som individ lik. Hva som skal pvirke min mening om meg behver ingen forst, like eller godkjenne. Etter en periode med opplevd maktovergrep, sverting og forsk p knekke meg som individ, har dette blitt essensiell innsikt for st p beina.

Om en pstand eller mening er basert p kun antakelser eller subjektivt forhold kan den aldri bli en sannhet.  Det forblir en mening, eller gjetning, og kan forvandles til en lgn, eller ubegrunnet pstand som det heter p pent. Sannhetsgestalten endres ikke av at majoriteten og offentligheten tror lgnen, eller er av samme oppfatning. Om den legges til grunn av lrde, medier eller hystatusindivider, om den gjentas, skriftlig eller muntlig. Om ingen kan eller vil bekrefte/avkrefte pstanden i verdinytrale og etterprvbare forhold er den opp til enhver tillegge verdi. Sannhet er det ikke, uansett om man velger legge hy verdi i pstanden.

Selvflgelig har jeg visst hva som var sannhet fr ogs, men igjen: med dette ret bak meg har klargjring av enkelte ting vrt ndvendig. Bde fordi jeg har opplevd inngripende konsekvenser av pstander og subjektive meninger, stigma fra omgivelsene og fordi jeg har ufrivillig ftt innblikk i samfunnsanliggende som er skadelige. Som ingen vil avdekke sannheten om, men som man velger tro om. 100 sider lgn med logo forblir 100 sider lgn med logo, selv om det kopieres opp i dusinet og stemples med stempel. Det er fortsatt saksbehandler Hansen sin mening, verken mer eller mindre.

Det var noen av rets mest dyrekjpte erfaringer. Det har gitt grobunn for mye spennende, men det blir en annen blogg

Hva er s mine nsker for 2018? Oppsummert: nsker oss alle et r i velvillig sameksistens, kjrlighet, evne til tenke sjl og rettferdighet.

Godt nytt r alle, venner og fiender. Stay real, og lik den du mter i speilet!

...og til deg sjlve livet

Ta deg en bolle! Du slr som en pingle!

Ansvar


 

Girlpower, babe....eller ikke?

Hva er det med som er grnt med vestlig protestantisk kvinne-kultur? For dette er kultur, det M det vre.  Det kan ikke vre biologi. Matriarki og kvinnelige samfunn finnes, fra gammelt av var en kvinne en del av en strre feminin gruppering kvinnene hjalp hverandre. Spesielt i lavere samfunnslag, bondekultur osv.

Men i vre samfunnslag, dessverre, i snobbe-kulturen - tradisjonen vi har valgt viderefre, s er det hver kvinne for seg. Som klatrer villig over andre kvinnelik i sin jakt p mlet. Det finnes ikke noen kvinnelig gruppering som Odd Fellow eller frimurerlosjen som srger for at man lykkes. Ingen ladiesclub eller andre type fenomen som skaper et felleskap med sttte. Neida, kvinner i dag velger bruke tiden p baktale og misunne, prve finne fem feil. Stort sett.

I dag er ikke mulig unng mtet med en snever og fordmmende holdning i det feminine samfunnet. Det er kvinner som opprettholder holdningen. Beinhard justis og et sett uskrevne regler for hvordan bli godtatt. Det er selvflgelig noe menn ogs blir med p, da det srger for mange fordeler holde kvinner p matta. Og at menn dmmer og prver devaluere en kvinnes innflytelse ved f.eks seksualere henne og i tillegg forske pfre skam med en pietistisk, trrpinnetankegang fra 1600tallet er ikke nytt. Det er innlysende at menn lukter en overlegen makt. Hehe, blei dere sinte n? At jeg sier at kvinner er overlegne? Det er jo deres egen drift som er rsaken.

Frst og fremst er det utseende. Det er helt greit vre pen, om man i tillegg har tilstrekkelig usikkerheten og drlig selvbilde, slik at du helst har en spiseforstyrrelse og helst er blitt utsatt for seksualisert vold. Da tilgir kvinnenormen og innlemmer, tar vare p. Husk bare: ikke vr for smart. Smart og pen med selvtillit og handlingskraft er en lite venninnefremmende kombinasjon. Og for all del: ikke vr seksuelt aggressiv eller avslappet med sex. Ligg gjerne med s mange du vil, bare du ikke tar ansvaret for seksualiteten din. Passe p alltid klage over utseendet ditt s ingen kan mistenke at du selv synes du er pen, tilstrekkelig eller selvgod.

Skal du lykkes i noen karriere som f.eks leder er det enklest for alle parter at seksualitet og feminine attributter raderes ut av hele deg. Utvikle med fordel et reaksjonsmnster som er kjemisk fritt for alle kvaliteter man kan tenkes kunne knytte til det feminine kjnn: omsorg, empati, humor og varme. Ml: en hjertels fittekjerring uten sminke, lipgloss eller fine sko. Pardon my french, men det er den eneste korrekte beskrivelsen.

Morsrollen likes, kapplpet bestr i hvem som har hatt den mest naturlige fdselen med tffest mulig komplikasjoner. flge opp barna like tett som en hjemmearbeider, selv om du er i full jobb. Den kvinnelige legen som fdte tvillinger i sete under en gapahuk p Hardangervidda i et bad av grnn te, for s ta Skarven med eldstemann etter ei nattvakt, er dronninga selvflgelig. Og du m savne dem, de menneskene du har satt til verden gjennom tissen, hele tida. Lovprise de sm krapyla og bekymre deg om mulige fremtidige allergier. Alts: sett egne behov bort, LANGT bort!

Ellers er du ikke god nok. Som mor, mens far han kan godt uttrykke et behov for l med gutta. Uten ungeprat og plegg om st opp til Peppa Gris fire timer etter at siste runde gikk. Det ordner mor eller farmor s far fr til, det er ikke noe som kan knyttes til hans farsrolle.

Til sist: hvis du ikke er s innmari opptatt av hva alle de andre mener om deg og ditt - alts du er trygg p at din verdi er din bestemme: da er det langt mellom kvinnelige venner. Likes sttte blant medsstre.

Jeg er lei for at jeg snakker av erfaring, jeg er enda mer lei meg for nylig oppleve at det med intensjon om skade meg og min sak, var fire hyt utdannede kvinner som tok til det skrittet devaluere meg fordi jeg har forskt meg p to relasjoner etter skilsmissen som 25 ring. Jeg var i sjokk! Alts, ja, vi var motstandere og det var jeg mot dem i en kamp om definisjonsmakten rundt forhold som overhodet ikke hadde noe med verken mitt sexliv eller relasjonshistorikk gjre. At mine medsstre rett og slett prver dukke meg, og s tvil om min integritet med horestempel?? Virkelig??

Gratulerer med nytt lavml damer! Hper dere er stolte! Fy faen er dere dumme i huet? Et snev av verdighet? Nei? Jvla idioter. Kvinner som knuser kvinner satt i system. Et system som helt glatt legitimerte holde min verdi og legitimitet opp mot idealer fra krittiden som ja..nei, jeg har ikke ord. Jeg skammer meg for lite, skjnte jeg etterhvert var problemet.

Nok om meg og mitt. Eller nei: Til dere fire som satt i samme rom som meg: Jeg veit dere leser dette: skam dere! Hper gudinner og demondamer tar dere! Og karma! Evig soppinfeksjon og fravr av orgasmer!

I samfunnet ellers da: De vellykka bloggedamene med makt som hater hverandre, istedet for udelt sttte, den lavmlte enighet i kvinnekollegiet om den ene kvinnelige lederen med hye hler, med for langt hr, truende lite utrygghet, rett rygg og bredt smil: hvem tror hun at hun er?

Det skal jeg fortelle deg: hun tror hun er akkurat det hun velger, helt uavhengig av hvem DU tror hun er. Jeg har mtt denne holdningen s mange ganger i lpet av livet, spesielt etter at tryggheten tok meg i slutten av 20ra. Tar for stor plass, tror jeg er bedre enn andre, at jeg ikke tar hensyn til andre sine meninger, OM MEG! Det passer seg ikke diskutere i plenum, ikke, ikke, ikke. Begrense, begrense, begrense.

Rett i ryggen og hye hler betyr ikke overlegen og nedlatende automatisk; det kan ogs bety en litt lav dame med bakgrunn som svmmer (badedrakt og luta rydd er lite flatterende) med et optimistisk syn p livet. JEG handler ikke om DEG. Men: Jeg ler for hyt. Har for dype utringninger. For korte skjrt, for mye sminke.

Jeg sier dette en gang for alle: Jeg truer ingen! Jeg er uinteressert i hva du mtte mene om meg og min fremtoning.  Jeg gjr som jeg vil. Jeg mener vi alle kan vinne. Jeg kommer til hjelpe deg om det er noe jeg kan bidra med for at DU skal lykkes. helt uten bestilling. Sosiale media f.eks: kvinnelige bekjente som benytter det som kanal for hva det mtte vre: jeg klikker, liker og deler, spesielt i en vanskelig startfase, uavhengig om jeg er veldig opptatt av akkurat det de driver med. Uten at noen ber meg om hjelp. 

Pappa deler mitt. En liten hndfull venninner. Og kamerater da.  For de damene som ellers burde ha gitt sin sttte, er redd det blir andre damer som reagerer. Damelosjen Kjerring kan jo merke det.

Eksempel fra et forum jeg var aktiv innholdsleverandr i en periode: i en ganske nr krets av venninner utviklet det seg en slags mobbing, populariteten ble ugrei for en usikker sjel som begynte devaluere. De andre ble umerkelig med Skal du komme med en snn klisseblogg n? Nei, det er litt mye regnbuementalitet om dagen, er det ikke?. Og ja, jeg lot meg merke av det da og det var ikke morsomt lenger. Dermed slutta jeg. Har prvd starte opp igjen, men det er ikke det samme der inne. Fuck you! FUCK YOU! Jeg truer ikke det andre legger inn av bidrag, jeg frarver ikke noen noe. Hvorfor delegge for min glede og suksess?

Regnbuementalitet ja, har du noen gang ftt kommentaren: du er skremmende glad alltid, du? Det har jeg. vre i godt humr er en suspekt, og ikke minst ganske lite seris mte te seg p. Skal du lykkes sosialt og karrieremessig er det viktig klage, vre deprimert og negativ. Se et problem for enhver lsning! Sunn skepsis er stabil skepsis! Lykke er noe som skjer p facebook, og er ikke realitet. Det er ikke lov fleipe eller le der andre kvinner er usikkert stramme i maska.

Endelig er det seksualitet da: hore. Er det rart jentene som vokser opp n er forvirra over signalene vi sender? Du kan gjre alt du vil, bare du ikke tror du er god nok, kveler sjela di, srger for alle andre fr deg selv, ikke veit hvordan du skal runke og ikke minst: ikke bruker lipgloss fordi du synes leppene dine blir sexy slik? Jeg sier ikke mer. Jvla idioter, se konsekvensene!

Bruk energien p finne din indre Beyonce heller! Fiks en annen dronningkrone innimellom, fordi du vil og kan. Fordi du er mer enn nedarvet fordom og frykt. Fordi du setter eksempel. Dine valg pvirker samfunnet. Du har makt til drepe en annen sitt engasjement en periode, men ikke lenger. Du kan vre grunnen til at noen velger ensomhet. Du har ogs makt til bidra til at det engasjementet blir noe stort. Til at suksess ikke er en jvla kamp hele tiden. Bidra. Oppdra jentene vre til bli sterke, rause og trygge. Smjenter er ikke sjefete eller guttejenter som du skal dempe og endre, store jenter er ikke bitchete. De er kanskje lederemner som skal forandre verden, tydelige og fulle av tro p at de kan utrette noe for seg selv. De store har kanskje sttt igjennom et slag eller to, og bevist sin styrke for seg selv ogs. Det er grunn til vre stolt av det.

Hvem i helvete har rett til legge begrensninger p slikt? Ikke jeg, ikke du. Vi skal reise oss, applaudere og feire med bobler! Jeg har ikke tenkt g glipp av en fest. Har du? Det er en grunn til at en kvinne med integritet og utholdenhet er vant til st alene, hun blir lei av kritikk og andres usikkerhet, kravet om likhet. Det er ikke slik at hun ikke liker fellesskap og ikke hadde hatt nytte at det.

Til slutt: Hva skal mlet med dette sinnsyke kravet om likhet egentlig vre? Det er ingen som blir husket for sin utrolige evne til etterkomme norm og fordom. Husk det. Bli husket for det du bestemmer, som DU drmmer om.

Og til min badass, ambisise og talentfulle lille krets av skinnende vakre roser: got your back, wine, war, laugh and a pair of extra stilettos, any time!

A for ambe

Helt siden jeg en gang for 10-12 r siden mistet den lille, grnne Golfen jentene og jeg dpte "Rolf" i parkeringshuset p Aker Brygge og mtte be humrende vakter om hjelp til finne ham, har jeg hatt regel om ALLTID parkere p felt C i strre parkeringshus. C for Camilla - mitt fornavn. En regel som nesten uten unntak fungerer. Er det tall bytter jeg bare til nr 3.


Forleden var jeg i Oslo, skulle en snartur p apoteket og ta et kvarter sol i full fart s jeg durer derfor bort p nrmeste kjpesenter. I dype tanker kjrer jeg inn i parkeringshuset, parkerer og gr for gjre mine rend.

Tre kvarter senere str jeg forvirret og ser meg rundt p felt C...faen...det var jo ikke her jeg kom inn! Jeg kjenner ikke igjen reklameskilt eller inngangsparti. Jeg ser nye over rekkene med biler...nei. Min sorte ganger str rett og slett ikke her. Irritasjonen over min egen vimsethet, som nok en gang skaper problemer stiger i brystet mens jeg prver resonnere meg frem til hvor jeg kan ha satt fra meg vidunderet.
Finner frem nkkelen og tusler mot felt B. Mannen, som nok kanskje er klar over at jeg enkelte ganger er litt fravrende, har programmert lsemekanismen slik at bilen gir fra seg et hyggelig lite "tutt" nr jeg lser den, som en slags glad "p gjensyn" ved siden av obligatorisk blunking med lysene.

Sakte gr jeg langs radene mens jeg trykker p pne knappen, ingen biler blinker. Hver gang noen kommer stopper jeg og later som jeg roter etter noe i veska mi eller skriver sms. Minuttene gr. Begynner bli litt stressa. Skal jeg trre enda et trykk? Med nkkelen skjult i lomma trykker jeg p lse knappen. I det fjerne hrer jeg et "tutt"!
Den er her! Et sted!
Men ikke p felt B - for bsj!!

Jeg kommer til felt A. Trykker p lseknappen igjen. Tutt! Nrmere n.
Med ett kommer jeg p at jeg jo strevde med rygge inn p plassen pga en syle. Syler langs veggradene. Jeg setter fart og trykker igjen. Tutt!

Jupp! Jeg nrmer meg, og der, rundt hjrnet innerst i kroken, str min kjre doning...sammen med fire barske menn, litt yngre enn meg. Som str og ser p den lysende og tuttende bilen min.
Jeg kjenner rdmen bre seg fra trne og oppover. Bakdelen med oppgradere til type kul bil fra grnne sm golfer, rustne saab'er og nedslitte subaruer, er at den nye blir lagt merke til. Av unge barske menn. Den tffeste snur seg mot meg, gliser bredt og sier:
- "Du m huske hvor du parkerer en snn bil vet du!"
Jeg mumler noe mens jeg setter meg inn, vrir om nkkelen og kjrer ut fra felt A.
A for ambe!

Send in the clowns

Send in the clowns... En venninne av meg sendte meg linken til sangen utfrt av Barbara Streisand p en mrk dag. En av de vakreste og tyngste sangene jeg vet om. En gang hrte jeg at uttrykket stammer virkelig fra sirkusmiljet. I gamle dager, da trapesartistene gjorde sine livsfarlige nummer uten sikkerhetsnett gikk det noen ganger galt. Skikkelig galt. Da kom kommandoen:

- Send in the clowns!!!


Et opptog av sirkusets klovner lp dermed ut i manesjen for dekke over, s publikum ikke skulle ta tragedien innover seg. Fikk folk til le mens en ddsulykke kanskje hadde funnet sted. For en grotesk jobb... mtte forlede, lure og dekke til en ulykke. En ulykke som en kollega var utsatt for.

Send in the clowns. Det finnes visstnok flere arketyper av klovner. "August" er den vi kjenner best, med rd nese, store sko og overdreven opptreden. Den litt mindre kjente er "den hvite". Med knallrd munn og et srgmodig uttrykk, gjerne sm rde flekker i kinnene. Fornuftig opptreden, snill og sjarmerende.

Send in the clowns. Hvor ofte har man ikke tatt den tragiske rollen i eget liv. Tyset og ledd, mens hjertet har grtt. Hvor ofte ser man ikke folk opptre som klovner med overdreven og hylydt dramatikk, nr egentlig det er innsiden som brler av smerte. Hvor ofte blir man ikke klovner i denne delen av livet som handler om flelser og ting som rsker. Klovner er stort sett triste karakterer.

Ikke la dem gjre jobben sin...

...
Just when I'd stopped opening doors,
Finally knowing the one that I wanted was yours.
Making my entrance again with my usual flair
Sure of my lines...
No one is there.

Don't you love farce?
My fault, I fear.
I thought that you'd want what I want...
Sorry, my dear!
And where are the clowns
Send in the clowns
Don't bother, they're here....

Gjenklang

Har en oppsving i musikklyttingen min om dagen. Jeg har replugger til telefonen i alle vesker, dockinger og trdlse hyttalere overalt. Jeg sender de nye utvalgte spillelistene mine lydlst gjennom luften til tv og anlegg. Fyller min tilvrelse med musikk. Blir liggende i badekaret og fundere p musikkpreferanser, hva gir gjenklang hos meg?

Nr jeg lytter til DumDumBoys, Jokke, Springsteen og Janis Joplin fr jeg alltid litt hjemlengsel. Mimrer tilbake til en ungdomstid i en drabantby i Groruddalen i Oslo. Vi lp gatelangs mellom asfalt, gul betong og grnne lunger. Slball p tunet, vr klode, med innbyggere fra hele verden. Vi var fargeblinde og manglet fremmedfrykt. Samosa var like vanlig som plse. Syklet ned til Hjemmet sine kontainere og stjal B-vare Donald. Banen ned til byen, nattbad p Frognerbadet, epleslang i "dollarsen". Slalom i lillebakken og cross p et lite ttetall av en bane i et skogholt. Ihvertfall tre som fikk unger fr de var ferdige med frste p videregende. Et ftall som ble ferdige. Enda frre som gikk lenger.

Det var en lykkelig tid full av drmmer og lengsel om fremtiden. Kjrligheten. Nr "The Boss" synger The River blir jeg femten r igjen...sitter og kikker ut klokka 4.30 sndagsmorgen og venter p avisbudet, kjresten min. Vi snek oss ut og dumpet avisene, la oss p gressplenen under terrasseblokkene bak senteret og snakket om alt.
Kanskje ikke rare romantikken, men det var der og da helt fantastisk! P vinteren satte vi oss i felkesvaskeriet.

Veien har vrt lang derfra. Men jeg var der engang, i et fellesvaskeri i en drabantby en sndagsmorgen. Hvor vi satt og forsikret hverandre om evig troskap og drmte om fremtiden, p gr linolium og med lukten av tymykner rundt oss. Han var 17 og skulle snart ut i lrlingtid. Lyttet til DumDumBoys p hver vr replugg, der vi satt, tett, tett og hvisket, klinte og delte en cola.
Vi flte at verden l for vre ftter, vi ogs.
 

Valgets kvaler

Ingen fr se oss.
Ingen fr vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!


Du mener, det kan ikke vre sant,
s onde kan ikke mennesker vre.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget lre!...

Diktet til Arnulf verland Du m ikke sove har ringet i de indre rene mine den siste tiden, spesielt opp mot valgdagen. For jeg har gjort mine underskelser, lest samtlige partiprogram og fulgt med p nyhetene. Som vr nylige avdde Frank Aarebrot sa det: en sofastemme er en halv stemme til det du ikke vil. Jeg har alltid gjort borgerplikten min, men n synes jeg det er vanskelig.

Og det er ikke de folkevalgte sin feil, det som kommer frem i partiprogram og de ulike partienes ststed er et resultat av samfunnets, borgernes, interesser, men hva for et folk er vi? Verdens rikeste og etter sigende mest demokratiske, mest likestilte og blant de hyest utdannende? Lav arbeidsledighet, visstnok sosial mobilitet, fenomenalt velferdssamfunn og med like muligheter for alle?

Jeg spr meg: hvorfor er det slik at en mannevond svane i ei havn vekker strre engasjement hos det norske folk enn det faktum at det er 9 saker fra norsk barnevern som underskes for brudd p menneskerettighetene i r?

Hvordan kan det ha seg at det er flere nordmenn som har en mening om den amerikanske presidentens uttalelser p Twitter enn at norske hyreekstreme fr lov demonstrere i norske gater med politibeskyttelse?

 Hvorfor er rettsikkerheten til Bering Breivik godt ivaretatt under avhr, mens norske barn i krise til stadighet opplever f sine rettigheter brutt av staten i barneverntjenestens navn? Lippestad str ikke klar for ta saken til et barnevernsbarn.

Hvorfor er fokuset p utdanningsbransjen nok en gang p de ansattes arbeidstid, mens ingen krever innsyn i det spesialpedagogiske tilbudet i norsk skole eller avkrever et svar p hvorfor ettringer sitter alene og spiser maten sin? Meningen med spesialundervisning er at det skal bidra til at elevene mestrer fagene innenfor normalundervisningen. De aller-aller fleste avslutter aldri sin individuelle opplringsplan, snarere tvert imot, timetallet ker. Spesialundervisning etter den tradisjonelle organiseringen VIRKER IKKE!

Hvorfor er det brennende innlegg rundt veibygging og ikke p de skremmende tallene som forteller oss at stadig flere norske barn lever under fattigdomsgrensa?

Hvorfor er det ikke flere som hyler hyt rundt reduksjonen i kollektivtrafikktilbudet i distriktene, nr det er et utall rster som taler for bevarelse av bltrikken i Oslo fordi den er s koselig?

I et samfunn som visstnok er verdens beste s ker diagnostisering innenfor psykisk helse av unge under 18 drastisk.

Media vinkler nyhetene rundt unge enslige asylskere slik at det er lett f empati med personalet p mottakene, der det meldes om at de ikke tr g alene inn p et rom. Er det ingen som spr seg hvordan det er p norske mottak for mindrerige nr det utvikler seg slik med barna som har flyktet over et kontinent uten familien sin? Nei, for frst m vi vite om disse barna har lyet p alderen sin et r eller s! Sympati kommer ikke fr, fra et folk hvor en brorpart ganske sikker har lyet p alderen, men da med hensikt om kjpe alkohol eller sigaretter. Vi ble ikke dmt til et liv i usikkerhet av den grunn, men jommen skal vi sl hardt ned p de som prver redde seg ut av en utenkelig situasjon med samme metode.

Media skriver ogs villig vekk om de som tjener seg rike p helsebransjen, norsk barnevern er pr.dags dato forsidenytt i VG. Og det er grusomt, er det ikke det? At noen tjener penger p velferd? hvorfor skrives det ikke om i nasjonale avisoverskrifter at norsk barnevern dmmer familier til et liv uten hverandre p bakgrunn av en bachelor (3rig utdanning) sine skjnnsmessige vurderinger innenfor fagfelt som psykologi, sosiologi, lovgivning og medisin. Fagpersonene innenfor disse feltene har minimum 6-7 rs utdanning. Barnevernets ansatte kan med loven i hnd sette seg over disses anbefalinger. Bde psykologer og advokater har vrt bekymret lenge, nr skal det norske folk og politikerne bli det?

Dette er noe, noe av alt jeg leiter etter innstilling til nr jeg skal velge. Det er vanskelig. For ja, jeg forholder meg til det jeg synes er viktig: det nre, menneskene som rammes: barnet i barnehagen, eleven p skolen, barnet p mottak, bestemoren p sykehjemmet, familien med barnevernsmappe. Jeg er ikke s interessert i antall nuller p et papir, jeg er opptatt av innhold. Endring. Vilje og en plan med et uttalt ml. Alt henger sammen med alt, eller ingenting henger sammen med ingenting. Jeg vil ha reelle kritiske behov og svakheter i rettssamfunnet vrt satt i fokus FR nullene p papiret!

Jeg vil at folk skal vkne!

Du m ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er srgelig, stakkars dem!
Du m ikke tle s inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!


Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til g der og glemme!!!

 

#valg2017 #politikk #menneskerettigheter #norge #politikerne #rettssikkerhet 

Verdens beste dtre❤


 

Elsk meg igjennom det

elske - elsker - har elsket - skulle/ville ha elsket....
Bare bye ordet er en hel liten, rdmende roman.

Jeg leste en blogg forleden som omhandlet det si de magiske ordene.
E-ore, som Ravi synger.
Litt fr leste jeg en novelle, om elske seg selv. Bre seg selv med full tyngde, omfavne bde det som har vrt og det som kommer. elske seg selv i nuet

Gud, n brer det oppover pompsbakken dette her. Jaja, du velger lese:-) Disse to skriveglade individene fikk meg alts til fundere p det " elske".
Jeg led av frykt for utbasunere det fr, som s mange andre, men da jeg skjnte at frykten handlet for meg personlig, om redsel for noe litt udefinerbart; frykt for bli avvist?? Da forsvant den. Frykten, alts.

torde elske noen er en gevinst, en gave, et lft. Jeg lrte meg elske for opplevelsens skyld, fordi jeg fortjener f lov elske, ikke som et byttemiddel i en relasjon til noen andre, men kun fordi det er digg. Sjeledigg. Ja, jeg omtaler det platoniske, sex er ikke en emosjon:-) elsken begrenses ikke av tid, rom og anledning. Den kan bde vre utmmelig og fleksibel. Ditt valg! Jeg elsker folka mine. Gjengen.  Definisjonsmakten ligger hos meg. Det var ungene som satte meg p sporet for mange r siden ved gi meg oppskriften.

Et messy mte med slegga til livet lang tid seinere tvang frem innsikten om at det vi alle leiter etter er p plass.

Turte til og med p et tidspunkt  hvor jeg enda ikke visste at han derre kom til gjengjelde flelsen la det st til. Og det gjorde meg ingenting! Kjrligheten min hadde verdi i seg selv. Det er kanskje derfor ungene vre blir s grenselst viktige fra frste stund. Vi tr elske! Uten spill og regler. Med kun et nske: det beste. Med gode intensjoner  forventer ikke en mamma eller en pappa noe annet enn f lov til gi dem sin affeksjon, trygghet og omsorg. Pakke inn i uforbeholden kjrlighet.

 Slik elsker jeg de andre folka mine ogs n, etter litt velse. Uten prislapp, slete regler eller scoreboard. Varmen er uberrt av konflikter, avstand eller annet som oppstr i mellommenneskelige relasjoner. Mannen: jeg elsker ikke fordi han elsker meg, jeg elsker ham fordi han er den han er. Ikke p bakgrunn av hans bidrag inn i relasjonen.

Elsken min bestemmer jeg over. Ytre omstendigheter betyr lite for elsken. Rommet i hjertet stenger aldri drer, blir ikke tomt eller trangt.
Jeg elsker dem fordi de er dem. Fantastiske folk. Med alt de er.

Jeg jobber med elske meg selv p samme viset. Jeg blir stadig bedre p det, jeg klarer til og med bre over med mine drlige sider og synes de er sjarmerende innimellom n. S raus har jeg blitt. Enda rausere med andre. En utrolig berikelse ikke vre avhengig av andres validering, det unner jeg alle. Du er evig verdifull. Det har ikke kommet av seg selv, det koster bde trkk i trynet og flerfoldige netter med tankespinn, samtaler og studier. Men da jeg virkelig tok innover meg den enkle sannheten: jeg er nok i meg. Jeg fr verken mer eller mindre verdi. Da kunne jeg tillate meg gleden av bde selvverdi og gleden av gi uten knussel. Redsel for tape ansikt gled bort.

Elsk avler elsk. Det er lett bli glad i folk og fe, glad i opplevelser og steder nr man ver seg og opplever gleden genuint. Alle burde berike seg selv og bye det lille ordet i alle mulige varianter s ofte at det blir muskelminne. Ingen kan nekte deg det. Det er ditt og finnes i deg, bare du kan ta det bort, og bare du veit hvor bryteren er.

Det har vrt en krapp stigning igjen n, og vi er visst langt fra smulere farvann enn. Fine folk som sttter, og noen av de handlebegjrlige str og tripper innimellom. Jeg er slik selv. Trangen til gjre noe, lindre, hjelpe, avlaste blir styrende. I en situasjon hvor det eneste verktyet tilgjengelig er tlmodighet, stlnakke og personlig styrke.
Vi str her flere i fortvilelse. Men jeg kan fortsatt tilby elsk. Jeg kan elske deg igjennom. Og med det dyve egen smerte med go'energi ogs.

Bare prv, det er et win-win prosjekt:)

Gagns menneske #2

Repostblogg

Jeg har brukt mye tid p denne systemiske boksen. Formen vi skal presse og presses inn i. Det starter allerede p helsestasjonen. Jeg husker jeg som 22 rig mor stod med mitt fantastiske lille gull, i ammetke og fikk beskjed om at hun var FOR lang. For kurven. Mitt enestende mirakel. Trene stod i ynene mine og den komiske og triste tanken: "hva gjr jeg med DET?" gav meg heldigvis en god i historie i ettertid. Fagfolk m vre trygge nok i alle institusjoner til legge boksen og mnsteret, eller kurven, til side og se p MENNESKET foran seg. Og formidle en entusiasme over ulikhetene. Hele tiden.

http://m.hotihutti.blogg.no/1440439779_gagns_menneske.html

Hull i hjertet og tjukk skodde

Advarsel: ingen koseblogg, mye frustrasjon.

Hva er det verste du vet? Vet du det? Jeg mener absolutt det verste du vet, som fr det til g i spinn for deg og du nesten eller delvis mister fatningen? Som du blir emosjonelt engasjert av og ikke klarer moderere deg 100%?

Jeg hper du aldri finner det ut, det er jvlig.

Det verste jeg vet er at noen eller noe uten rettmessig og gyldig grunn fratar meg muligheten til hjelpe mine kjre, og at jeg ikke kan pvirke egen situasjon. Nr spillerreglene er Tommyball. Husker du Tommyball fra Tommy og Tigeren? Hvor reglene ble laget mens man spilte?

Jeg har ikke oversikt, jeg er avskret muligheten til skaffe meg det. Alt jeg gjr eller sier blir tolket og vrengt p fra ststed jeg aldri har mtt fr, ststed som synes ubegripelige. Jeg er underkjent som bidragsyter. Vil snakke med mine, men m sette min lit til apparatet rundt. Som spiller Tommyball. Ingenting rimer, ingenting stemmer og jeg ppeker det og sier se her, men snakker for dve rer og apparatet eskalerer etter en ukjent agenda, og et ml jeg ikke forstr at henger sammen med noe. Ingenting henger sammen med alt i denne saken. Jeg har mistet mine sterkeste egenskaper, det tenke nytt, finne lsninger og med optimisme prve ut. For dette er ikke logisk, det er ikke en logisk emosjon eller handling oppdrive. Omgivelsene mine sitter med et unisont hakeslepp nr jeg forteller.

Jeg sitter og venter p neste Tommyball.

Jeg ser innimellom klart hvem som skaper grunnlag og hva som har satt det hele i gang, men skyldfordeling er ikke lenger interessant. Vi er p skadebegrensning. Revnene i relasjoner og tillitsbnd, kjrlighet og samhrighet ker i dybde og omfang. Konsekvensene begynner n bli skremmende og tydelige. I en alder av 37 er jeg tilbake i det samme skoddelandet jeg husker fra ungdommen og ung voksen, usikkerheten. Usikkerhet p hva morgendagen bringer, hva som kommer og veien videre. Jeg lever med en sorg over tap som er s altovergripende at jeg ikke klarer ta det innover meg enda, samtidig m jeg prve holde hodet kaldt, jeg m ikke legge meg ned. Kjempe for sikkerheten til mine, ingen skal f delegge for dem. Kjemper for f lov ta vare p, for finne ut av. Ingen skulle kunnet f lov inntre i noen sitt liv p denne mte, og rasere.

Jeg har et hull i hjertet. Eneste som ligger igjen er en redsel som spiser alt av svnbehov og matlyst, som gjr det vanskelig st i stormen og usikkerheten. Energinivet er lavt. Jeg holdes med hensikt i tomrommet som skapes i mangelen p informasjon og premisser. Jeg str her i mitt indre skoddelandskap, visualiseringen fra  diktet til Inger Hagerup. Det som i siste bloggen jeg skrev om samme diktet var et vemodig minne.

Detalj av usynlig novemberlandskap

Midt i det skoddeland som heter jeg
str det et gammelt veiskilt uten vei.

Det str og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.

Jeg leter ffengt etter navn og tegn.
Alt, alt er visket ut av sludd og regn.

Der stod engang det sted jeg skulle til.
Nr ble det borte og nr for jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg
str det et veilst skilt og skremmer meg.

Inger Hagerup.

"Skoddelandskap"
Morgentimer p Golsfjellet

 

 

Jeg har alltid en plan. Den forandres gjerne, men jeg har alltid et veiskilt med navn og retning. N er det tomt og skodda, som tyter ut som av en rykmaskin i dette utenkelige scenariet, ligger tjukk som ertesuppe over landskapet. Jeg ser ikke terreng eller stier. Jeg ser ikke folk, jeg ser ikke faremomenter, jeg ser ikke hvem som str hvor. Og igjen str jeg alene. Slik var det for 20 r siden ogs. Sjelden alene, men ofte ensom.

Hplshet. Det er den rette beskrivelsen, jeg ser ikke at dette skal kunne g godt. Der jeg fr stod trygt i at det var bare vre rlig og pen, jeg har intet skjule, der er jeg n redd for snakke. penheten var ikke disse menneskene modne for. Her skal det undertrykkes emosjoner og bastant dmme andre mennesker nord og ned, uten evne eller nske til se nyanser, sammenhenger og intensjoner, motargumenter eller klare bevis for at bedmmelsen deres er feil. Til og med humor blir tolket over i noe groteskt.

Innimellom er jeg sint og barnslig, sker p nett og prver finne innfallsvinkler; vil ha hevn og skal straffe de som lager reglene i Tommyballspillet jeg motvillig er med p. Jeg skal ta dem til Menneskerettighetsdomstolen i Haag om ndvendig! Men nr den fresende, rdgldende rettferdige vreden legger seg, klarer jeg heldigvis enda ta det ned til mer matnyttig innstilling som jeg kjenner igjen fra livet mitt fr jeg ble kastet inn i skoddelandet. Holdningen som optimistisk ser p mulighetene, hvordan lser vi dette? Til jeg plutselig fr ballen i trynet igjen. Uansett hvordan jeg de to siste mnedene har forskt mte de som lager reglene, taper jeg. Premissene er utydelige, hva som skal gjelde av retningslinjer endres fra mte til mte, sakspapir til sakspapir. Jeg blir sittende skuffet og uten noe fremdrift, og en flelse av mislykkes nr det aldri var en mulighet for vinne. Lykkes ikke i ordne sakene og kunne srge for at mine har det bra helt sikkert. Redd for dem. Det verker.

Bak det hele ligger sorgen som et tykt teppe og passer p at jeg ikke har et bekvemt og rolig yeblikk i tankene. Mange dager gr det greit, s kommer en Tommyball og raserer p et sekund den skjre roen og tryggheten jeg prver bygge opp. Og sorgen som er skapt under utenkelige forhold hrer ikke p sunn fornuft og valide motargumenter. Som et ulykkelig lite vesen uten logisk sans i bunnls fortvilelse, vesenet har tatt bolig i hullet i hjertet. Det fler p avvisning, tristhet og urettferdighet.

Trene renner innimellom ut p utsiden ogs, men utrolig nok ikke ofte. Presset fra det lille sorgvesenet blir s stort at jeg m avlaste litt. Trene renner store og tunge som sommerregn, stille og uten hikst. Mannen blir lei seg nr det skjer, trster meg. Han setter ord p tilstanden: endels sorg. Jeg ser p han, sier at jeg har aldri hatt kjrlighetssorg fr. Sorg har det vrt, men denne er helt spesiell. Den er laget for vre med resten av livet. Jeg har tapt noen av de vakreste, ekte og rene sporene eg setter hyest og elsker mer enn noe annet. Tapt dem til omstendigheter jeg ikke i min villeste fantasi ville greid tenke ut, trodde fundamentet og tilliten var urokkelig, s viser det seg at det var ikke slik. Virkeligheten overgr fantasien. Jeg forstr at det blir aldri det som har vrt igjen. Uansett utfall og veien videre er noe veldig viktig tapt i min verden.

Sorgvesenet lever inne i hullet som er svidd i den brennende kjrligheten og gjr sorgen heftigere. Holder den vedlike og pser at det ikke gr over. Nr sorgvesenet blir holdt varm slik med savn og minner, blir tapet umulig bearbeide, det forblir et stort hull. Spesielt nr tapet enda ikke er takstert. For deleggelsene er langt fra over.

Jeg holder meg aktiv i dagene. S lenge jeg kan drive med mitt gr det fint, lrer meg nye maleteknikker, gr tur i fjellet, tar bilder, prver f fingrene mine til bli grnne. Rastls og venter, venter p at sikkerhetsmekanismer som interkontroll og vett i pannen skal banke igjennom og at situasjonen blir lst. Men det skjer ikke? vantro opplever jeg at det eskaleres. Til tross for alle feil og mangler advokatene mine og jeg viser til, som tydeliggjr inkompetansen, i tillegg til manglende vilje til nyansere og en sjokkerende lav terskel for utve makt. Det er motbydelig se hvordan enkelte av disse Tommyballspillerne penbart nyter forvirre og skape fortvilelse hos motpart. Jeg ser det lyser tilfredshet nr de kan bruke makten sin og srge for at jeg taper nok et lite slag. Det er visst til pass for meg, nr jeg er kritisk og hanket inn advokat tidlig. Enten er jeg enig, eller s er jeg fiende.

Halvsannheter, tilbakeholdelse og ren lgn blir brukt for skape avstand mellom virkelighet og sak. Og de er overbevist om at det er norm. De tror det selv nr de sier det. Jeg har sett det fr. Unskede holdninger og uformelle rutiner sniker seg inn i kollegier med lav utviklingsorientering og ite innsyn og gjennomsiktighet, de kan skjule seg bak et massivt organ som dekker og hysjer ned. Forlig inngs. Etterhvert s tror de det er slik det skal vre.

Det er en manglende respekt for enkeltindividet og rettsapparat, fagkompetanse og skikkelighet som er sykt skremmende se at befinner seg i et offentlig organ som skal beskytte og hjelpe. Jeg blir lei meg som offentlig ansatt. Idealer som er lovfestet og regulert, i forskrifter, prinsipper og rutiner vi er plagt flge i forvaltningsorganene f.eks rettferdig og objektiv saksbehandling, respekt for individets egenart, likebehandling, etiske hensyn, skjnnsmessige vurderinger til det beste for brukere, etterrettelighet, rettssikkerhet, penhet og veiledning er ikke-eksisterende. Fagpersonen i meg tar avstand med hele seg. Systemet virker ikke.

Men mest av alt har jeg et hull i hjertet. Av sorg, savn, selvbebreidelse, bekymring og rdvillhet. Behov for enes og f oppklaringer og gi det samme, forsikre om at det blir en vei g for oss, men vi klarer det om vi alle har samme ml og klarer ha rom til hverandre. Da trenger vi ikke bruke all energi p hva som har hendt, om vi kan sette strek og se fremover og sammen legge premissene for det. Vi hadde s vidt begynt p det trodde vi alle samme, da noen andre bestemte at n var det p tide med inngripen. Hpet synker i brystet og jeg vil bare dra til mine og klemme dem hardthardthardthardt og aldri slippe taket. Vil kunne si at vi har hverandre om ikke annet, n kan jeg ikke si det en gang. Jeg hper at de i alle fall vet at jeg uansett er her og drar ingen steder, men jeg kan ikke tvinge dem til det. Jeg kan bare forsikre om at jeg ikke endrer mening om det.

En gang. I et annet liv. I en annen by. I et annet hus. Str jeg ved et annet kjkkenvinduet og ser ut p andre mennesker som utfrer sine daglige gjreml. Min verden hadde hatt et jordskjelv, og da sltt noen sprekker pga alvorlig sykdom. Jeg husker jeg ble irritert p at folk bare kunne g der og vre vanlige, mens jeg flte at verden var snudd p hodet. Hvor er pauseknappen? Jeg har samme flelse n, bare mer ptakelig og spisset. Verden er i knas og alle kjente rutiner er forsvunnet. Sykemeldt, usikker p om de hardt tilegnede studiepoengene har noe si mer, lite vilje og lyst til omgs folk som spr og er usikre, deres verden snurrer videre, mens jeg m st igjen her og vente. I mellomrommet mitt med hull i hjertet. Den gangen i kjkkenvinduet hadde jeg plan og verkty sette inn. N er jeg kneblet, banka og lurt. Ingenting er som det ser ut som. Jeg liker s godt diktet av W.H Auden nedenfor, som beskriver hullet jeg har i hjertet og den utmmelige kjrligheten som uansett er der og dedikerer det til mine.

You are my North, my South,
East and West,
My working week and my Sunday rest,
My noon, my midnight, my talk, my song;
I thought that this would last forever: I was wrong.

The stars are not wanted now; put out every one,
Pack up the moon and dismantle the sun,
Pour away the ocean and sweep up the wood;
For nothing now can ever come to any good.

Love you long time.

(fritt etter Auden)

Livet i et mellomrom

Jeg har bestemt meg for beskrive denne tiden i livet mitt som et mellomrom. Oppholdet fr og etter noe. N er det et mellomrom som er oppsttt i vakuumet etter mitt livs forelpige strste traume og sjokk. Fysisk fratatt alt av trygghet ut av det bl, og jeg sier det fordi jeg er en ganske kjedelig person, som gjr lite som fremtvinger slike opplevelser. S presset inn i en saksgang som oppleves mer og mer som Alice i Eventyrland sin reise etter at hun falt ned gjennom kaninhullet. Bare langt ifra morsom. Saksmappen som ligger ute p stuebordet er vanvittig lesning. P gode dager kan jeg le og vre optimist, men det er plenty med drlige dager i mellom de gode. Bekymringen for mine og fremtiden er over fatteevne og er grodd seg strre i lpet av juli.

Mellomrommet har nettopp tatt ny vending igjen, verden er tilbake fra ferie. Det er helt ok vre i et mellomrom, s lenge ikke noen andre er tilstede i ord fr eller etter rommet. Man kan bedrive sin tid i en blank space i hele fire uker p det viset, har jeg funnet ut.

N er klokken slagen for 1. august og i bransjen min s er det nytt r og nye muligheter. Folk kommer tilbake fra ferie, brune og ladet opp p samvr, late dager og kos med sine. Klare til ta fatt. Jeg har opparbeidet meg en del brunfarge selv, sola har vrt gavemild i mellomrommet mitt. Jeg har gtt p fjellet og plantet i hagen, vrt p liten ferietur til barndomsbyen, vrt en tur i Trndelag. Men intet er skjedd, og intet nytt.

Med ett knips er folk tilbake og begynner intervenere, hva har skjedd? Vet jeg om? Hva nr? Skal ikke? Er ikke? Og jeg har like lite svar som fr juli slo inn med pauseknappen sin. Enda mindre informasjon, jeg fr ikke informasjon. Jeg har ikke et telefonnummer ringe. Nr kommer du tilbake p jobb? Hva skal du til helgen? Jeg vet ikke, jeg klarer ikke og jeg har ikke ord. Vet ikke lenger hva som er forventet av sosiale koder, skvetter nr jeg ler,  kan jeg le? Folk forventer at ansiktet mitt skal vre trist. De kan ikke forestille seg... nei, ingen kan det, og jeg hper jeg aldri mter noen som klarer det. Men jeg ler innimellom og er glad, jeg tr bare ikke utenfor mellomrommet mitt. 

Ingenting skjer i det offentlige Norge i fellesferien. De som er pvirket av saker som burde ivaretas av det offentlige, er rammet av noe som heter "rettsferie" og slikt. Mens saksbehandlere og andre drar p ferie, sitter vi her og bare eksisterer. I et limbo. Med status quo. Mens sakene vre ofte er hjerteskjrende og forverrer seg ettersom tiden gr. Enkelte dager klarer jeg ikke ha optimisme i stemmen og ikke grte. Klarer ikke skjule alle de sre og fortvila emosjonene jeg vet strmmer ut av meg, og som gjr alle rundt meg lei seg og bekymra. Det er derfor jeg ikke tar telefonen. Det er derfor jeg virker avvisende.

Jeg har ikke svar, og jeg er s fortvilet. Ingen skjnner at det er mulig, og aller minst jeg.

Alle forventningene som eksisterer om hva og hvordan. Jeg kan ikke mte dem. Noen ganger vil jeg bare le og vre bekymringsls, og ikke sitte med ansiktet i folder. Jeg vil fleipe uten at folk ser p meg med rar mine. Jeg har jo humor enda! Magesret blir verken borte eller glemt, selv om jeg ler og ikke stanger hodet i veggen. Det er ganske mye i denne komedietragedien som er til le seg fillete av. Og ikke minst utenfor min lille egosentriske knappenlshodeverden, s gr hele det vidunderlige universet videre og har enorme mengder av gode energier, komiske situasjoner og kjrlighet by p. Jeg m hekte meg p den innimellom.

For til og med oppi dette som jeg i mine mrkeste fantasier tenkte at: det vil jeg aldri tle, s str jeg her. Utrolig nok. I et mellomrom, men jeg str her. Og venter p neste ord, og tenker at jeg nekter gi opp. Kjrlighet og rlighet kommer lengst. Ikke alt det andre vissvasset.

Pride

EmpathPride

Er det ikke fantastisk at vi n begynner oppleve en reell feiring og statuering av at man kan f lov vre forelska i hvem man vil? At det er ikke er noen oppskrift eller lov p verken hvem eller hvordan man skal elske, og at man str fritt til tenke akkurat hva man vil om sitt eget kjnn.  For bare bittesm f r siden var hele Prideparaden i Oslo en litt snn forsiktig og prvende hurra. Litt snn unnskyld at vi er her liksom, vi ville bare ha sagt at Its okey to be gay og hive litt glitter p dere. fr vi spurter tilbake til London

N er det DET kjempeopplegget. Jeg satt p Grand i gr og spiste middag og hrte testingen av lydanlegget borte ved spikersuppa og tenkte: YES!!!! Dette blir sren meg ikke noe smtteri. S befriende deilig. Oslo sentrum sitrer litt allerede og jeg kjenner det kribler i meg. Fordi folk fr lov feire og vre som de vil p noen omrder. Og jeg skulle nske jeg kunne gtt i et snt tog en gang selv.

Ikke at jeg tror det er spesielt lett vre trans eller homo eller bdsmer ellers i ret heller, men man kan hvis man vil i alle fall, vre sammen og markere hvor jvlig feil det er at andre skal legge noen fringer p hyst personlige omrder i livet, i disse sm dagene. Som jo beviselige har est ut fra formelig ingenting til en parade med tilhrende festivaler og arrangementer over landet p bare f r. Gratulerer til oss alle, at vi kan vre med p la dette skje!

Jeg lurer p nr man skal kunne si hyt at Sorry, jeg m f en liten pause fra deg jeg, fordi energien din er s innmari kjip. Eller vre stolt over ikke vre redd for vise flelser. Forelpig er jeg i denne orkanen som jeg har beskrevet tidligere blitt p bakgrunn av tredjeparts omtale, og observasjon av meg i en samtale da det var frardet fortsette samtale da jeg var dehydrert, utmattet, fratatt det meste et moderne menneske trenger for fle seg trygg; som hus, penger, bil og avskret fra nettverk og familie ftt tildelt diagnoser av ikke-psykologer:

-          Umoden

-          Egoistisk

-          Aggressiv

-          Barnslig

-          Ikke istand til hndtere egne emosjoner

Av mennesker, som i tillegg til inkompetanse - overhodet ikke er i kontakt med sitt eget flelsesliv. Men de sitter der forknytt og uten evne til sette seg inn i hva det vil si vre emosjonelt tilstedevrende. De sitter og dmmer ut ifra et svrt lite kart som de i tillegg legger inn sine egne emosjonelle tilkortkommenheter inn i og ut ifra det frimerket, s ja, da er jeg en orkan. Ingen tvil. Men de sitter alts og forfekter at emosjoner er farlige. Til vr neste generasjon. De sitter og nekter tro meg p hvilken innsats jeg har gjort for hndtere og klare tilpasse emosjonsnivet til samfunnet vi lever i. Til ingen nytte. Systemet oppdaget en runding i trekantenes verden.

Det er jo slik samfunnet vrt er bygget opp: alt som er kaldt, hndfast, visuelt og flelseslst. Det trumfer det nre, sanselige, relasjonelle og varme. Det maskuline over det feminine. Naturvitenskapen over humaniora. At hvis du ikke fortrenger dine egne emosjoner og sitter med en kald maske, da vinner du lpet over den som er tilstede med hele seg.

Nyere ledelsesteorier begynner n s smtt om senn virkelig legge fokus p den relasjonelle lederen, og ikke minst ta innover seg det faktum at det er ikke alle typer mennesker som skal drive med relsjoner. Det m empater til. De som ikke behver ha kliniske tellekanter og bevis i studiepoeng og referanser.  Vi trenger flere av de menneskene som p en mageflelse kan si at det passer drlig eller bra. Og stort sett ha rett. Som vet hvordan f folk til yte sitt beste. Som vet hvordan ta vare p folk. Som synes flelser er en naturlig del av det vre menneske, ikke en hemsko som skal diagnostiseres bort. Verden trenger og fr faktisk flere av denne typen mennesker, vi er jo evolusjonens mestere. P frste plass, nest etter maurslukere! Flere og flere barn diagnostiseres med barneangst og ADHD. Til og med tallenes tale og empirien begynner bli tydelig n, det er ikke bare mageflelsen. Kanskje systemet slik vi kjenner det ikke fungerer lenger? Kanskje vi m gjre plass til noen rundinger? Vr grn! Tenk p det! FL p det!

Akkurat som Pride-paraden feirer de varianter som finnes innenfor menneskelig kjnn, seksualitet og legning. Hurra!!!! Jeg hper det feires over det ganske land og i de tusen hjem, selv om man er hetero og liker best sex i misjonrn. (du begynner bli et sjeldent blad selv for vrig 😉)

Gratulerer til oss alle for det!

...og en dag s hper jeg p g sammen med en gjeng under parolen Empathpride en annen dag og i en ikke altfor fjern fremtid en gang i ret! At vi kan feire at det ikke lenger er lov dmme oss for ha emosjoner og innsikt i et for mange ukjent farvann. Fargen vr blir selvflgelig mangesjattert. 

Min beste venn i Jotunheimen


 

https://www.instagram.com/p/BVUGaQbDIiY/

Vøringsfossen...nok et postkort fra VG-artikkel-Livet mitt.
 

Postkort fra livet i en VG-artikkel

Nr man lever i en VGartikkel finnes terapi i postkort.

Er det ikke rart hvordan livet kan snus p hodet i lpet av sekunder. Selvflgelig vet alle det, nr vi snakker om nr barn kommer til verden, eller dden inntreffer. N snakker jeg om de mer unaturlige tingene alts det i mellom de mest naturlige ytterpunktene, alle bokstav- og tegnsammensetningene mellom livets frste store bokstav og det siste definitive punktum; fdsel og dd. Hendelsene kan endre oss som mennesker og individer for alltid. Knuse eller styrke relasjoner, endre retninger i livet, holdninger, karaktertrekk og atferdsmnster. Det kan vre episoder som bare varer noen sekunder eller prosesser som gr over lang tid. I pedagogikken snakker vi ofte om dette som danning, det er det vi holder p med i utdanningslpet. Vi danner systematisk og planlagt mennesker som skal bidra inn i det samfunnet vi lever i. Det offentlige systemet er til for ivareta brukeren, og de ansatte liker tenke at det er likhet og muligheter for alle.  Alle ansatte i systemet jobber mot mlet forvalte samfunnet ressurser p en god mte innrammet av idealet om rettferdighet. I alle fall de fleste jeg har mtt av personer ansatt i det offentlige har en slags tro p like muligheter og rettferdighet og at dette er finne innenfor systemets forhndsutarbeidede parameter. Boksene som jeg kaller dem. Etikettene, rammene, norm. Med lovverk og rundskriv som kart og kompass.

Hadde alle individ levd i ei boble, et vakuum. Med kun den dannelsen som institusjonene tilbyr som pvirkning. Ingen uforutsette hendelser eller kontradiksjoner. Vokst opp i kontekster med helt like forutsetninger og fra samme oppdragerdogme. Da hadde det virket. Dette boksesamfunnet. Fordi alle ville opplevd fordelene, ulempene og sett den samme nytteverdien. Ingen ville vre forfordelt og alle hadde vrt i stand til kunne bidra for opprettholde dette. Alle ville hatt den samme innstillingen til alle tema og ingen hadde noen grunn til stille sprsml ved noe som helst. Alle ville vrt like, derfor ville heller ikke behovet for rangering vrt til stede. Det kunne gtt, om ikke..

Variasjon. Den eneste variabelen jeg her ikke har tatt med overfor, er de menneskelige variasjoner. Det som gjr oss til akkurat de fantastiske individene vi er med alle ulikhetene vre. Variasjonene som skaper fantastiske kunstverk, uholdbare emosjonelle opplevelser som kan f kroppen til bli for liten og er grunnen til at det kribler i magen. Ulikhetene er rsaken til at du elsker en person og skyr en annen som pesten. Ulikhetene som gjr at noen brenner lidenskapelig for sportsfiske, mens andre tegner bilder s naturtro at du m se to ganger for forst at det ikke er et fotografi. Det er de medfdte variasjonene innenfor talenter eller egenskaper.

I tillegg er det alle disse hendelsene som pvirker det planlagte dannelseslpet. Som man ikke har makt til pvirke eller muligheter til forutse. Men som endrer deg. Glem rangeringen, glem boksene. Du endres. Hva du endres til, bestemmer du selv. Ikke de forutbestemte retningslinjene for det ene eller det andre. Du m bare akseptere endringen, og se hva du fr til med den nye forutsetningen.

Den naturlige variasjonen blir enda mer variert etter hvert som vi lever vre liv, og blir utsatt for alle tegnene mellom stor bokstav og punktum.   

At mennesker er en svrt nyansert art, det er alle enige om. Allikevel tviholder vi p boksene. Vi rangeres ut ifra ett sett predefinerte idealer p nesten alle omrder i livet. Fagvitenskap kalles disse. Og jeg sier ikke at det er dumt alt sammen, det er mye ressurser som ligger bak disse idealene. Og mange av dem har mye for seg. Det er p grunn av dem at vi klarer lre nesten alle lese og nesten alle regne andregradslikninger for eksempel. Det er p grunn av de vitenskapene noen er eksperter p menneskelig atferd, sinnet. Og som derfor som oftest kan si noe om et forventet reaksjonsmnster etter en hendelse av betydning for dannelsen.

S tilbake til disse hendelsene da.

Jeg har noen slike i mitt liv se tilbake p, og str midt oppe i en as we speak. Eller as you readJ  Det er ingen hensikt skrive mer om den n, her jeg sitter i orkanens ye og m ta en dag av gangen. Jeg har sett p fellesnevnerne for hendelsene som har endret meg i mitt liv:

1.       Det kommer alltid uventet, alltid! Som lyn fra klar himmel. Skaper forvirring og fortvilelse. Klok av tidligere erfaring, s kan jeg si med hnda p hjertet, at det er bare fint. For du klarer ikke st i krisesituasjoner om du skal g og grue deg i forkant.

2.       Av ulike grunner har jeg blitt stende uten kontroll p de jeg har kjr, som familie og venner. Enkelte av gangene har jeg ikke bare vrt uten kontroll  - jeg har ogs blitt hindret i n dem jeg er glad i, s jeg vet ikke om de har det bra over lengre tid. Da glemmer jeg at jeg har blitt voksen, og blir fly forbanna p bakgrunn av redsel for at mine ikke har det bra. Mine folk skal jeg ha muligheten til hjelpe.

3.       Tillitsbrudd. Jeg er ekstremt opptatt av penhet og rlighet, jeg ser at i de mer langvarige pvirkningene som jeg endret meg s har det vrt mennesker i maktposisjoner som har og misbrukt informasjon, embet og tillit til en annen agenda enn den jeg var forspeilet.

4.       Ensomhet.

Denne gangen kommer tillitsbruddet fra selve systemet. Systemet satte ogs i gang punkt 1 og 2. Fra g intetanende ut av bilen min en mandag ettermiddag, stod jeg 3 minutter etterp og gav fra meg nklene til huset mitt til to svre fremmede menn som hoppet ut av en hvit bil. P tre minutter hadde de tatt fra meg mobiltelefon (med alle bankkort og penger) bilnkkel og til slutt husnkler. UTEN en papirbit til understtte sin rett til gjre dette. Hvordan jeg - av alle kranglefanter, godtok forklaringen om muntlig tilsagn? Fordi de allerede hadde sagt barna mine var deres varetekt ifm en etterforskning. Da jeg ba om ransakingsordre, endret tonen seg fra ubehagelig til truende: Til tross for manglende ransakingsordre gjorde jeg best i samarbeide, da ville jeg f vite mer om dtrene mine, fortere. P tre minutter gikk hjernen min fra planlegge blomklsuppe og hvitlksbrd til fullstendig lammet av frykt. Og frykten vedvarte. I flere timer. Ingen informasjon. Ingen kontakte.

Jeg hadde status vitne. Rettsstaten Norge 2017.

Bare denne korte lille starten p en lengre tung sak er nok til at jeg i gr ble unormalt nervs av rutinekontroll av uniformerte politimenn. De frste dagene begynte jeg grine da jeg s fremmede biler p den private veien nedenfor huset vrt. Der jeg fr var hjemme i det jeg svinget inn p grdsplassen og senket skuldrene, s er jeg n ikke helt hjemme fr jeg er inne og har lst dra. Hjemmet mitt, huset mitt er voldtatt. Av systemet.

Og bakgrunnen for voldtekten er at husets eier, alts meg, ikke passer inn i systemets bokser. N kjemper jeg en kamp mot mitt eget system som jeg har jobbet i hele mitt liv. Hvor jeg med skjnn og nske om forvalte ansvaret jeg er tildelt p best mulig mte, har skt best mulig lsning for et hvert individ. Systemet sier jeg er noe jeg ikke er, de predefinerte retningslinjene harmonerer ikke med meg. Det er uinteressant for systemet se p individet i helheten, de ser p boksen som er s alt for liten eller tilpasset. Livet mitt er gtt fra relativt harmonisk til en VG artikkel p null komma svisj.

Jeg har funnet god terapi i postkort. Postkort i form av fjellet. Vidda. Alt blir lite og jeg finner en slags trygghet i massive fjellformasjoner og viddas uendelighet. Grnne daler i Tiedeman og Gude sin nd. Etter et dgn i s massiv frykt for to uker siden har jeg slutta vre redd. I nrmere 12 timer var jeg s redd at jeg til slutt ble rusa p frykten. Overeksponert.

N str jeg her midt i orkanens ye. Alt er stille og jeg ser glassklart. Det er langt fra over, men jeg er ikke redd. Brikkene faller p plass og jeg ser hva jeg kjemper imot.

Endringen er et faktum.  Boksene vil aldri passe. Jeg  ser allikevel at det vil komme til nytte.

 




 

Prinsesse Ulinaris - dramaqueen of the year.

La meg presentere kroppens desidert strste dramaqueen med enorme mindreverdighetskomplekser: Ulinarisnerven. Jeg kom til mte dette hylekoret av en fremtoning for tre-fire uker siden. Da hadde hun maskert seg som en senebetennelse, og lurte bde legen og meg. Smerter opp hnda og en lillefinger som ikke helt hang med p tastaturet, som har vrt i flittig bruk mens jeg har skrevet p ny kommunedelplan og div rapporter. Ta pauser og forsk la hnda vre i ro, samt noen ekstra Voltaren, var medisinen han i hvit frakk foreskrev. Eller, hvit frakk hadde han ikke. Han var en srdeles velbygd ung mann i olabukser og skjorte. 10 r yngre enn meg sikkert. Men nok om det.

Ok. Prinsesse Ulinaris med senebetennelsedrakten spilte ut sin rolle perfekt. I nesten en uke. Responderte p behandlingen og aktivitetsbytte, og jeg var p vei over i full fart i touch-stil p tastaturet igjen. Betennelser er ikke noe jeg stresser med s lenge det bare gjr litt vondt. Tenkte ikke mer over det, fr jeg i forrige uke sitter p jobblunsj og masserer venstrehnda manisk under bordet.

Det kjennes ut som en stor bille kravler rundt under huden og innimellom beina opp hnden. Lillefingeren og ringefingeren lyder ikke kommando, eller rettelse: de gjr det ved visuell sjekk. Og de er ikke numne. Full frlighet. Men de er under kontroll av noe annet. Noe har hjernevasket dem til bare formidle svada til toppetasjen. Endelig klarer de gi et hint: kende ilinger av smerte kombinert med kle og bille-fornemmelse opp i albuen og skulder. Jeg drar p butikken i hp om finne en stttebandasje. Ikke at det hjelper p noe utover min egen opplevelse av kontroll p signalene som spyr ut av venstrehnda. Fortsatt masserende leter jeg stadig mer desperat i hyllene. Kiwi har ikke stttebandasje, s mye kan jeg avslre. Plutselig fr jeg krampetrekning p lillefingersiden, innigranskauen s vondt!

Jeg strammer hyre sitt grep om den hypnotiserte venstre, og ved en manver som var en underbevissthetens kiropraktor verdig, kjenner jeg det smeller i hnda og i et yeblikk er venstre lillefinger ute av sin bs.

Jeg er ikke veldig sterk p slike opplevelser. Jeg friker ut inni hodet mitt: u!!!! Ut i bilen kommer jeg meg, fantastisk nok, og fr ringt mitt private 911: Mannen - Rde Kors og sanitet, brannmann, krisepersonell og utvende myndighet - i ett. Alt dette pakket inn i en deilig, skjeggete brumlebass, som synes jeg er det beste som har skjedd siden oppskjrt brd. Min sin! Han hiver jobbsknader i venteboksen, og prater meg i stand til kjre hjem. Hulkende synker jeg sammen mens han undersker og konsulterer en hvit frakk pr telefon og blir enige om at vi skal ta en tur og ta bilder av galskapen. Men frst m vi f kontroll p blondinen med den sarte sjelen og ukjente ferdigheter innen leddbransjen. Iset ned og helt i ro bedrer det seg. Bde biller, klpulver og smertelyn skygger banen for iskald kontroll og rosa fnisepiller (jeg tler ikke kodein snn kjempegodt) og mitt helsepersonell trapper ned beredskapen.

S kommer tiden. Det frste mtet. Ny lege med supersyn og idtrettsbakgrunn: fingre, armen og hnda blir gjennomskuet, ransaket for bevismateriale og jeg m igjennom et tredjegradsforhr av en annen verden. Jeg holdes til og med delvis ansvarlig for tragedien som utspiller seg. Lytte til kroppen er jeg visst sugende lite interessert i. Etterforskeren i hvit frakk lener seg tilbake og peker p en slank og lang formasjon p en plansje.

- Ulinarisnerven. Den er i klem antakelig i albuen.

Ulinaris. Det hrtes viktig og kongelig ut. Som et lite fyrstedmme. Albuen??? Det m vre komplisert operere i albuen, tenker jeg. Tenk om jeg blir lam? Mister fingeren? Sender umiddelbart en mental blomsterbukett fra brutale hyrehnd til venstre lille soldat med en lapp: SORRY i gullskrift. Ikke vr sur!

Hvor lenge blir jeg sykemeldt tro? Nerver vokser visst 1mm i tiret eller noe. Jeg liker ikke narkose! Men jeg kommer til bli traumatisert om jeg er vken under et slikt komplisert inngrep. Jeg stlsetter meg...

- Det gr over av seg selv stort sett. Ikke noe farlig. Ta det med ro. Ikke bye. Ikke klemme p. Kan ta noen uker alts. Helt normalt med tiltakende ubehag om natten i perioder - i hele armen.

H? Gr over? Uten noe inngrep??? Den kongelige Ulinaris synes alts at passasjen er litt trang i albuen og da er det ok plage sine naboer og fjerne slektninger p de mest infame mter? Ta gisler og terrorisere? For en bortskjemt drittkjerring!!! Sykt lite sjarmerende! Jeg hrer en sytete og motbydelig stemme inni meg: h...jeg er i klem....da m alle ha det kjipt! Jeg er s viktig. h....

Det er den narcisstiske og hensynslse prinsesse Ulinaris sin klagesang.

N har jeg mttet kaste inn hndkleet etter to dgn med stillegende rakettangrep fra den misfornyde prinsessen i klem. Det tar seg s drlig ut sitte i mter nr jeg for det frste er s trtt at jeg sovner litt hver gang jeg blunker, og farer sammen i beredskapsmodus nr attakket fra fyrstedmmet i albuen inntreffer. I form av kramper i ringfinger og den lille soldaten ved siden, helt uten provokasjon og uten forvarsel. Med ujevne mellomrom, alle overvkningssystem har mttet gi tapt for den beklemte monarken.

Det gr over av seg selv, slapp av med deg! Jvla psykopat!

Prinsesse Ulinaris hrer ikke p det ret. Hun er nemlig i klem. h. S dumt. Buhu. Forbaska dramadronning.


#nerver #helse #syk #drama #ulinarisnerve #krampe

Mange tanker. Vond arm. Terapiskribling.



God natt. En vokter til de som trenger det inatt❤

 

Den beklemte boksen....


Tenk nytt. Ty grenser. Den som vger vinner!

Tonight we are young....

Bare i kveld? Jeg fler meg ung hver dag jeg. Eller jeg vet ikke om jeg akkurat fler meg ung. Jeg fler meg som meg. Om det er ung eller gammel vet jeg egentlig ikke. Alder og slikt, det gir meg ingenting. Eller jo: jeg kan synes det er fascinerende om noen har greid bli over 100, men det stopper liksom der. Jeg har gode venner fra 75 og ned til 3. De er vennene mine fordi de er s fine inni. Utsiden er sikkert ikke s glansbildete, men det er uvesentlig. Jeg tror min manglende interesse for utseende og alder er fordi det er forgjengelig og lite gjre noe med, det er overflatisk og stasjonrt.

Jeg forelsker meg i smil, glede, storsinn. De som deler raust av sin lykkelighet. En av de menneskelige egenskapene jeg setter hyest i andre mennesker er kunne genuint glede seg p andres vegne. Helhjertet og med sitring i magen. Selv om det ikke handler om en selv. Som ikke har et 'men' eller annet som legger demper p en nr man vil dele. Noe av det vanskeligste med vre aleneforelder er nettopp det ikke ha noen dele de sm yeblikkene med. Ingen som er S interessert eller som det fles riktig dele med.

Jeg forelsket meg i mannen min frste gangen jeg fikk ham til le fra hjertet. Humor er viktig for meg og jeg er kanskje en klovn av natur. Jeg liker muntre opp folk, f dem til le gjennom trer. Det gir meg en tilfredsstillende lykke nede i magen. Min kjres glitrende bl ynene og smilet avslrer innimellom en vakker og trygg sjel inne i den litt innbitte brumlebassen jeg er gift med. Nr ungene tuller og ler utilgjorte frie lattertriller. Jeg fr klump i halsen og gsehud. Andre menneskers glede gjr meg glad. Og det er kanskje det mange mener med fle seg ung. Glad og energisk. Nysgjerrig. Jeg er s heldig slik sett. Jeg leter etter og nrer disse sinnstilstandene, alltid. Det er godt.

Godt fordi jeg har opplevd fle p noe annet. Det verste jeg noen gang har flt p: Tomhet. Et halvt r av livet mitt flte jeg ingenting. Jeg var tom. De vanlige emosjonelle blgedalene var borte. Det var skummelt. Jeg flte meg ikke som meg. Ikke gammel - men dd innvendig. Hva var jeg om jeg ikke var mitt sedvanlige jeg? Om jeg ikke opplevde livet med sorger, gleder og fantastiske fantasier. Jeg var redd jeg aldri skulle bli glad igjen.

En hstnatt ble jeg sint. Jeg overrasket meg selv. Tomheten hadde lagt seg inni meg i april. I september ble jeg rasende. Jeg l i senga og fikk ikke sove pga festen til naboen. Ut av intet kom trene, avlste sinnet med sorg og lettelse. Jeg oppfrte meg som en sinnsyk. Bannet, grt, lo hyt i mrket p det lilla soverommet mitt. Ringte til han som skulle bli min mann. Klokka tre om natten: jeg fler meg som meg igjen, tror jeg.

Og grunnen til at han er min mann idag l i responsen hans: dyp brumlelatter og svnige ord:du er det fineste jeg vet, jenta mi.#lykke #depresjon #selvutvikling #kjrlighet #glede

Akutt mangel p respekt for tenke gammelt.

Jeg er diagnostisert med lidelsen i tittelen. Inngende og gjennomfrt. Det er en forbannelse, og det tok meg lang tid forst hvorfor det skremmer og skaper motstand. I et mte forleden med en leder for en enhet i en av mine samarbeidskommuner ble det undret p rsaken til bygdesnakk og skrblikk fra andre kollegaer, etter et pedagogisk krumspring. Jeg overrasket meg selv med forklare at det var flelsen mange fr av at de ikke er gode nok. At ved gjre noe nytt, s impliserer man samtidig at det bestende er drlig. Veldig menneskelig. Sannelig har jeg ikke rett.

Nytenkning truer. Det truer med merarbeid, ukjent grunn, mulighet for det ukjente, om mtte endre ststed. Jeg har snne studiepoeng i endringsledelse. Det eneste jeg forelpig har brukt de til er anerkjenne at redselsen og motviljen endring skaper i folk er s generell at det er enkelt finne eksempler fra virkeligheten som illustrerer tesene. Derfra har jeg tenkt nye vinkler. Om hvordan f til faglig utvikling og kritisk blikk p eksisterende praksis som ikke virker s truende.

Men det er tungt vre "snn" i en verden som liker tenke gammelt. Der det bestende alltid har mer verdi enn en ny id. Der andres usikkerhet tar mer plass enn det som er viktig. Alts innholdet i det vi driver med. Jeg sammenlikner meg sjelden med andre. Behovet er fravrende, jeg er eksepsjonell p mine omrder. Jeg trenger ikke kunne alle andre sin jobb ogs. Det faglige egoet mitt er skyhyt. Men det er ogs truende. Fordi det betyr visst for mange det samme som at jeg mener DE ikke er gode, sammenlikning er ALDRI ml for meg. Det er da ikke bare en mte vre dyktig p?

Forstelse for at vi trenger ulike mennesketyper for skape resultater uansett organisasjonsform er generell lav. Alle liker si floskelen, men de frreste vet dra nytte av det og sette pris p evnen til tenke "uttafor boksen". Jeg har ogs nok innsikt i psykologiske tema til vite at dette handler om personlighetstyper.

Ca 1/3 er nytenkere. Det vil si mennesker med kreative trekk og manglende frykt for det ukjente. De fleste jobber ikke i det offentlige.. det er bare noen av oss som har rota oss inn i byrkratiet. Det kribler i hele meg og jeg kan ikke vente med sette nye fagomrder og verkty inn i eksisterende praksis. Lage sm testprosjekt for meg selv, tillegne meg erfaring og innsikt. Presentere andre perspektiv og mulige samarbeidsformer som jeg mener vil gjre jobben morsommere, mer givende, variert, enklere utfre, gi bedre resultater. Energien bruser, og nr jeg kan kaste ball med likesinnede i tillegg er livet fint leve.

Til jeg mter holdningene: Hva skal ut? Du kan ikke vite at...? Hva er galt med eksisterende praksis? De etablerte rutinene m utfres frst. Og regninger betales. Og planer skrives. Og mter berammes. Og budsjetter kuttes.

S skal vi se. Nr disse rammene har skvisa ideene dine inn p en mini-post-it. Fr vi se om du har noe komme med. Din forbanna sprsmlsstiller. Avkreve folk tenke rundt sitt eget fag p den mten. Vi har bestemt oss for hvordan vi vil tenke.

Og i min verden. Der utvikling og endring er det ENESTE som vi kan vre sikre p at skjer. Hele tiden. S er valide argumenter for tenke gammelt, motarbeide samfunnets krav om endringsprosesser  og i tillegg nekte for behovet for selvutvikling vanskelig finne forsvarlig.

#endringsledelse #ledelse #innovasjon #utvikling #motivasjon #selvutvikling

Heyheyhey 2017! Looking good!

Snn. Da har vi parkert 2016. P mange mter er jeg overtroisk dette frste dgnet i det nye ret. Jeg tror alltid at det blir litt toneangivende for ret som kommer. S langt lover det godt. Kvelden ble tilbragt med nr familie og nye venner. Kroppen sutrete og vond, men det tok seg opp etter 23.59. Jeg har sovet godt hele natta og vkner med beste ektemannen som fikser kaffekoppen til meg s jeg kan ligge her og surre med forventningene mine.

ja, jeg vet det er bare menneskelaget kalender og tid vi har blitt enige om. Det er jo ikke der mirakelet skjer. Det er i min egen tro p mye begynnelser og avsluttede kapitler. Jeg tror sjelden magien skjer utenfor menneskets egen kraft til skape, endre og vise seg fantastiske. Den siste sms jeg sendte i gr fr jeg la meg var til en kvinne som kunne vrt min mor, som aldri er eldre enn hun synes er passelig. Ungene sov over p samme rom pga besk og de fniste og snakket til tre. The sisterhood vil styrke dem. Jeg og mannen er p et svrt godt sted - som vanlig, vil noen kanskje si - og er optimistiske og glade for og i hverandre.



Jeg laget et lite kort til ham:

"And in the middle of my chaos - there was you" Still is...n setter vi tenna i 2017, kjresten min!

S derfor sier jeg bare: heyheyhey 2017! Dette blir bra det! Velkommen til gards! Samhold - kjrlighet - familie og venner - nye og gamle tradisjoner - nye stier. Godt nyttr!

N! N ER DET JUL!



Jeg elsker jula. P tross av - ikke p grunn av. Jeg har redda julehytiden for meg selv. Og gudskjelov for det. For hva hadde en lang norsk vinter vrt uten denne deilige juletiden, fulI av nestekjrlighet og magi. Tente lys. Sosiale sammenkomster. En mned med fokus p nre ting. Jeg elsker til og med nsb-reklamen p tv. (Jeg tok tog i gr - reklamen lyver. Men det er en annen historie:))
I r er det voksenjul. Det betyr at ungene er hos sin farmor og koser seg med pappaen og storfamilien sin p den siden. Jeg og Mannen skal vre alene, med selskap p juleaften av en kompis uten fristende sted vre.
Det kunne vrt trist. vre alene uten unger p juleaften. Mange synes julen er barnas tid. Her i huset er julen Millerstid!
Tidlig tok jeg et standpunkt til jula. Jeg mtte skape noe som var mitt. Bde med og uten unger, faren til ungene og jeg gikk fra hverandre da jeg bare var 25. Ikke hadde jeg udelt positiv julebagasje heller.

Jeg ville glede meg! Hele desember! Uten mtte vre prisgitt noen andres agenda lenger. S det frste jeg gjorde var sette hovedregelen om at jeg skal vre hjemme. Og er ungene hos meg s SKAL vi vre hjemme. Hjemme hos meg i mitt hus med mitt tre. Med engel i toppen. Alle er velkomne. S lenge vi kan sette premisser ang bde omfang og grad av service i besket og vite at de blir etterlevd uten at noen stikk skal komme om det. Jeg str nemlig ikke p pinne for andres ego i min hytid lenger.

kunne glede seg fordi jeg vet at innfrielsen av forventningene kommer i mitt hus. Det er luksus det. Og jeg gleder meg med ungene. N begynner de vokse fra meg. Det er naturlig, litt vemodig. Jul i Skomakergata dvd'en er ikke sett p i r. Jeg skal se hele i dag. I alle fall s mange episoder jeg orker. Huset skrubbet vi ned for et par uker siden, s det blir bare overflaten som fr en shine og et juledryss fr middag i morgen. Om jeg har bakt? Nei. Hahaha...ikke ei sandntt.
Jeg skal steke opp en runde krumkakeskler til riskrem i morgen. Det er det.

Pepperkaker og doble sjokolademakroner ligger i skapet. rten kilo klementiner i meltrauet fra min fars barndomshjem. Knallrde epler. Friske dyprde roser. Hvite amaryllis. Fyr i peisen og Sinatra. Juletre fra skauen til bestefar. Ferske potetlefser med rkt rrett eller sylte, snfrisk og sennep. Te. Rkelse. Julebrus. Julemiddagen er det eneste jeg gjr "skikkelig". Middagen er viktig for meg. Ribba er hndplukket hos slakteren og har allerede ligget i salt og krydder siden i gr. Grove medisterkaker av egenkvernet deig, med svisker og epler i midten. Etter at vi flyttet p fjellet, nrmere min morsslekt, etablerte jeg umiddelbart ny tradisjon om besk p graven til mine besteforelde. Grimm og Gru. Scrooge. Disneys julekavalkade. Men mest av alt: slappe av. Kose seg sammen eller p egenhnd. Ta det som det faller seg. Ingen hytidelig gaveutdeling. Alle skal bidra litt i min jul. Selv om jeg er kaptein p kjkkenet, s er det et ansvar alle har bidra. Da blir det bare avslappet kos. Pysj hele dagen n i voksenjula. Jeg er den eneste med sansen for vin, og jeg synes cava fra 12 p juleaften er helt innafor. Mens jeg tfler mellom forberedelser av kveldens store hydepunkt: middagen, og stua. Hvor treet str og srger for hovedvekten av pynten. Sammen med levende lys, ntter, frukt og blomster. Jeg dekker bordet - det beste jeg vet. Nytt tema og fargevalg hvert r. Det er faktisk det eneste jeg har gjort fra jeg var liten. Dekke bordet til festmiddagen. Det har redda mang en haltende julekveld, sette seg ved et vakkert dekorert bord.

S har vi englene mine. Jeg har nesten ikke nisser. Jeg synes ansiktene deres er litt skumle noen ganger. De fleste englene mine er helrsengler. Noen hrer julen til og understreker julens viktigste omrde for meg: kjrlighet.. nske andre vel. Noen representerer de jeg har mistet. S er de med ogs. Inni hjertet mitt. Andre passer p.
Selve konseptet englene ellers symboliserer er alt jeg setter over det materielle. nd, visjon, innsikt, raushet, takknemlighet og lykke. Perspektiv.

I dag er det 2 r siden min kjre mann fridde til meg. Han klarte det utrolige. ke lykken og gleden ytterligere i juletiden. Gode minner overskygger gamle. Vi har nok slakk i juletradisjonene vre til vre dynamiske og skape de gode rammene for feiring. Uansett om vi har 16 eller 2 kuverter til middag. I r er det vr frste jul som ektepar. Hiiiiii.... det er s koselig.

Dere... det blir jul i r ogs. Ta vare p deg selv og de rundt deg.

Lykke er introvert arbeid

Det gamle utslitte ordtaket: "Du er din egen lykkes smed" synes aldri s aktuelt. ret er gtt, bryllup har sttt og i huset vrt p fjellet har lykken ftt plass. Sammen. Vi var relativt lykkelige i srbolsning i hovedstaden ogs, det gjelder jo nyte premissene som er. Slitte joggebukser og bustehr hele sndagen,  uten at noen jeg helst skulle sett at syntes jeg var litt sexy s meg f.eks. Eller at jeg kunne sitte og skrive til seint p natta uten at noen ppekte leggetid. Lykken n er sovne i sterke armer hver kveld. Ha hele gjengen min samla. Bestevennen min p armlengdes avstand. Kjresten likes. Dobbel glede, halv sorg. Det er fint dele livet med en man ikke vil vre uten. Men veien hit har vrt bde utfordende, lrerik, til tider ganske utrolig, morsom og enkelte ganger syntes det hplst. Uansett: jeg hadde gtt den to ganger til.

En venninne sa til meg forleden at det var det hun synes var fascinerende ved min person fr hun ble ordentlig kjent med meg, at jeg bevisst jaktet p min lykke. At det s ut som jeg tok avgjrelser og valg basert p om jeg trodde jeg ville bli lykkelig. Det kan i frste omgang hres egoistisk ut. Det er ikke det. Det er det eneste rette.

De individene jeg har mtt p min vei som er tilfreds og lykkelige basert p seg selv, de er de beste medmenneskene. Lykke skaper rom. Rom til andre mennesker, overskudd til gi og jeg tror man blir en bedre person ved flge sine drmmer. Det er ikke et egokapittel. Det er viktig og ndvendig. For meg personlig, s er det blitt helt essensielt.

Det er hardt arbeid. Mye selvutvikling og styremter i toppetasjen. Det er ve opp evnen til prioritere. Ta de vanskelige sprsmlene med personen inne i oss. Hva ER viktig? Hva er sty? Hva trenger jeg som den personen jeg har blitt, med alt jeg er og ikke, for bli en bedre utgave av meg selv? Det er ingen enkel prosess, avkrever ndels rlighet og m stadig evalueres ved nye parametere livet byr p. Trsten er at det blir enklere, der det fr opplevdes som en gr, tjukk tke av manglende ststed og myldrende sprsml - er det n kartlagt terreng med tydelige verdier og bare litt dis innimellom.

vre lykkelig er en stadig rullende prosess inni meg som jeg velger ha. Man m velge vre lykkelig. Og ettersom tida har gtt s har jeg blitt spass godt kjent med meg selv at jeg unner meg selv ha det bra. Men jeg m prioritere det, legge til rette for og endre forutsetninger innimellom.

Det fine med dette lykkehjulet som spinner p innsiden er at den er bare avhengig av en variabel: meg. Den m ikke vente p drmmejobb, lottogevinst eller slankere kropp. Den affiseres ikke av andres menneskers meninger eller usikkerhet, sykdom og tom bankkonto, om jeg ikke lar den gjre det.

Det var en befriende innsikt f. At en av de omrdene jeg har valgt meg i livet som personlig ml, er uavhengig av alt annet. Lykken finnes i alle og enhver allerede. Men man m velge den. Utvikle og verne om. Som vi skrev da vi var sm i minneboka: La lykken gro som gresset bak do!

Fin sndag alleihopa :-)

 

Ti forebyggende rd mot overgrep i anledning kvinnedagen

1. Ikke "sprit opp" drinken til kvinner med narkotiske stoffer.

2. Nr du ser en kvinne g ensom p gata, bare la henne vre.

3. Hvis du stopper p en de landevei for hjelpe en kvinnelig bilist med motorstopp; husk ikke voldta henne!

4. Kommer det en kvinne inn i heisen du str i; husk ikke voldta henne.

5. Hvis du skulle snuble over en sovende kvinne, s er det lureste holde seg for god til voldta henne, selv om hun er beruset og hun er venninnen din.

6. Aldri klatre inn i en kvinnes hjem gjennom vindu eller liknende, ikke gjemme deg mellom parkerte biler p mrke parkeringsplasser for hoppe p henne, aldri voldta en kvinne.

7. Husk: kvinner som er i vaskekjelleren er der som oftest for vaske klr, ikke for bli utsatt for overgrep.

8. Bruk nettverket ditt! Er det vanskelig for deg unng voldta noen, ta med deg noen venner du stoler p som klarer stoppe deg.

9. Anskaff selvforsvarsremedier som pepperspray! Nr du skjnner at du er i ferd med forgripe deg p noen - spray deg selv i ynene!

10. Og sist, men ikke minst: kommunikasjon og rlighet! Nr du ber en kvinne ut p date, fortell med det samme om du planlegger voldta henne i lpet av kvelden eller i lpet av en eventuell kommende relasjon. Hvis du ikke gjr det, kan det hende kvinnen vil tro du ikke kommer til gjre det.

 

I anledning kvinnedagen poster jeg denne i hp om at disse enkle rdene om do?s and dont?s for de som faktisk ER ansvarlige for overgrep vil feste seg p samme mte som alle rdene jeg selv har vokst opp med. Du vet: Ikke kle deg utfordrende, ikke g alene, ikke bli beruset, pass p drinken din!

Det er ikke mitt ansvar, eller noen andre kvinners ansvar, passe p at menn ikke forgriper seg.

Jeg ble spurt av den yngre garde i dag om hvorfor vi fortsatt markerer kvinnedagen. Jeg har ftt sprsmlet fr. Av kvinner p min egen alder. Da blir jeg sjokkert, sint og litt lei meg. Jeg vet ikke helt hva jeg skal hekte opp som viktigst, men som mor til to jenter s blir det i r kroppshysteri og ansvar for overgrep som stod nrmest hente inn. For de mer avanserte kan vi snakke om at Norge er en BITTELITEN del av verden, og selv om det er supert vre kvinne i verdens rikeste og mest utdannede land, s har det ogs sine bakdeler.

S god 8.mars!

Jeg hper jeg en gang fr oppleve at det ikke er ndvendig med en markering.

 

Klovn i vrdrakt

Jeg har alltid vrt nrt knyttet til rstidsskiftene. Selv om jeg har vokst opp i byen har jeg alltid funnet meg et tre,  et omrde i skogen eller annet som jeg kan flge med p fra et vindu. Et slags landemerke for endringer i vr, rstid og natur. Husker den litt dumpe sorgen jeg flte da vaktmesteren kappet ned en liten klynge trr p Romss til fordel for et lekeapparat. Jeg bodde p Romss hele studietiden, mens jentene gikk i barnehagen. Fortsatt gr jeg noen ganger tilbake til den overflateoppussa leiligheten mentalt. Med turkist kjkken. Alt for sm rom. Jeg elsket den leiligheten. Den var stedet for formingen av meg. Jeg ble voksen der. 

Endringene rundt leiligheten til min lille familie var utenfor min ramme av pvirkning. Da vi flyttet var det for ke livskvalitet og standard. Det ble ikke som jeg hadde planlagt. De elementene og relasjonene jeg trodde var sikre og satset p, var bygget p lgn. Som trrne p lekeplassen ble tilliten til andre mennesker hugget ned.

Tilbake til ntiden. Her oppe p fjellet har jeg ikke bodd lenge nok til vite hva de sm endringene betyr enda. Det er nytt. Jeg har mine egne treklynger i hagen jeg ser p. Heldigvis ingen som kan fjerne dem uten at jeg har noe si p det. Flere av dem er gamle og knudrete, like gamle som huset, eller kanskje mer. 100 r. Utsikten opp p fjelltoppene. De str. De er sikre. Jeg liker den tryggheten. At de konstantene jeg finner meg og anser som mleparameter ikke blir klusset med. 

Mentalt venter jeg p vrtegn n. Mars mned skal gi sm tegn p den kommende sommeren. De som har bodd her lenge sier det er det som mangler. Vren kommer ikke hit. Det flipper rett over p sommer. Langt ute i mai. Jeg tror jeg skal overleve allikevel. Det tidlige morgenlyset og de lange ettermiddagene er allerede her. Sola tar. Men snen ligger fortsatt opp til kjkkenvinduet mitt. 

Jeg maler de gamle brune karmene til spisestuevinduene hvite. Henger opp syrlig, grnne gardiner. Veggene blir ogs hvite. Vren kommer inn i huset vrt. Lysegrnn og frisk. Jeg skaper meg den ndvendige endringen som trengs i omgivelsene for at hodet skal flge. Jeg lar meg ikke lenger styre av ytre omstendigheter. Vr blir det allikevel. 

Vren er alltid sted for de ville og store ideene. Som velge karrierelp. Endre bosted. Avslutte et kapittel og begynne p et nytt. En vr for et liv siden, vurderte jeg overta et serveringssted p reml ute i oslomarka for eksempel. En nedlagt grd drive og bo p. Jeg var nyskilt og hadde behov for fle p frihet. Eierne av stedet trodde nok jeg var skvatt, hakkende gal der jeg stod p intervju 25 r gammel med to sm jenter. De avviste meg selvflgelig og lot et middelaldrende ektepar f oppdraget. Jeg tror det var ret etter jeg vurderte bli sykehusklovn.

 I fjor kjrte jeg 40 mil for frste og annengangs intervjuer her oppe. Vren har i mitt liv ofte vrt tiden for de litt outrerte ideene som har utspring i frihetsbehov. 
Behovet for mer rom er borte n. Den luftige tilvrelsen med mulighet og selvstyre er her jeg er. I huset vrt er det rom og luft. I livet mitt likes. Her er jeg hjemme. For frste gang siden den leiligheten p Romss med turkise kjkkendrer. 

Jeg tror det er like greit at vren ikke er s synlig. N har jeg nye skriverier, nye bokider og tanker om hvordan utvikle meg bde personlig og profesjonelt. Jeg ser uendelig mange muligheter. Akkurat her jeg er. Mastergraden er snart i boks. Den har vrt seig komme igjennom. Hadde nok gitt opp med s mye motbr om jeg hadde vrt en annen. 
Jeg gleder meg til hsttegnene kommer. For selv om vren er kort, er hsten lang her p fjellet. Ikke slapsete og gr, men fargesprakende og frisk. Jeg elsker hsten.  Nr jeg faller til ro og produserer igjen. 

Jeg ser ut p treklyngene mine. De er svarte og uten tegn til liv, bortsett fra et ekorn som styrer opp og ned stammen. Hvitt lag med puddersn under. Det er vakkert.

Jeg kutter tulipaner og setter i nymalt vinduskarm s lenge. Snart er det pske!


 

Les mer i arkivet Juni 2018 April 2018 Mars 2018
Millers

Millers

38, Oslo

En srblogg for den kresne leser med sans for sarkasme, ironi, nye tankesett, funderinger over livet generelt og lykke spesielt. Avsender er en betongunge i fjellheimen med alt for mange studiepoeng og en tendens til utfordre de vedtatte sannheter. Lik og del og snn, men jeg skriver i det store og hele for egen del. Hobbyvirksomhet og innimellomblogg https://www.facebook.com/EvolveBlog/videos/1837134703251197/

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer