Girlpower, babe....eller ikke?

Hva er det med som er gæærnt med vestlig protestantisk kvinne-kultur? For dette er kultur, det MÅ det være.  Det kan ikke være biologi. Matriarki og kvinnelige samfunn finnes, fra gammelt av var en kvinne en del av en større feminin gruppering kvinnene hjalp hverandre. Spesielt i lavere samfunnslag, bondekultur osv.

Men i øvre samfunnslag, dessverre, i snobbe-kulturen - tradisjonen vi har valgt å videreføre, så er det hver kvinne for seg. Som klatrer villig over andre kvinnelik i sin jakt på målet. Det finnes ikke noen kvinnelig gruppering som Odd Fellow eller frimurerlosjen som sørger for at man lykkes. Ingen ladiesclub eller andre type fenomen som skaper et felleskap med støtte. Neida, kvinner i dag velger å bruke tiden på å baktale og misunne, prøve å finne fem feil. Stort sett.

I dag er ikke mulig å unngå møtet med en snever og fordømmende holdning i det feminine samfunnet. Det er kvinner som opprettholder holdningen. Beinhard justis og et sett uskrevne regler for hvordan bli godtatt. Det er selvfølgelig noe menn også blir med på, da det sørger for mange fordeler å holde kvinner på matta. Og at menn dømmer og prøver å devaluere en kvinnes innflytelse ved f.eks å seksualere henne og i tillegg forsøke påføre skam med en pietistisk, tørrpinnetankegang fra 1600tallet er ikke nytt. Det er innlysende at menn lukter en overlegen makt. Hehe, blei dere sinte nå? At jeg sier at kvinner er overlegne? Det er jo deres egen drift som er årsaken.

Først og fremst er det utseende. Det er helt greit å være pen, om man i tillegg har tilstrekkelig usikkerheten og dårlig selvbilde, slik at du helst har en spiseforstyrrelse og helst er blitt utsatt for seksualisert vold. Da tilgir kvinnenormen og innlemmer, tar vare på. Husk bare: ikke vær for smart. Smart og pen med selvtillit og handlingskraft er en lite venninnefremmende kombinasjon. Og for all del: ikke vær seksuelt aggressiv eller avslappet med sex. Ligg gjerne med så mange du vil, bare du ikke tar ansvaret for seksualiteten din. Passe på å alltid klage over utseendet ditt så ingen kan mistenke at du selv synes du er pen, tilstrekkelig eller selvgod.

Skal du lykkes i noen karriere som f.eks leder er det enklest for alle parter at seksualitet og feminine attributter raderes ut av hele deg. Utvikle med fordel et reaksjonsmønster som er kjemisk fritt for alle kvaliteter man kan tenkes å kunne knytte til det feminine kjønn: omsorg, empati, humor og varme. Mål: en hjerteløs fittekjerring uten sminke, lipgloss eller fine sko. Pardon my french, men det er den eneste korrekte beskrivelsen.

Morsrollen likeså, kappløpet består i hvem som har hatt den mest naturlige fødselen med tøffest mulig komplikasjoner. Å følge opp barna like tett som en hjemmearbeider, selv om du er i full jobb. Den kvinnelige legen som fødte tvillinger i sete under en gapahuk på Hardangervidda i et bad av grønn te, for så ta Skarven med eldstemann etter ei nattvakt, er dronninga selvfølgelig. Og du må savne dem, de menneskene du har satt til verden gjennom tissen, hele tida. Lovprise de små krapyla og bekymre deg om mulige fremtidige allergier. Altså: sett egne behov bort, LANGT bort!

Ellers er du ikke god nok. Som mor, mens far han kan godt uttrykke et behov for øl med gutta. Uten ungeprat og pålegg om å stå opp til Peppa Gris fire timer etter at siste runde gikk. Det ordner mor eller farmor så far får til, det er ikke noe som kan knyttes til hans farsrolle.

Til sist: hvis du ikke er så innmari opptatt av hva alle de andre mener om deg og ditt - altså du er trygg på at din verdi er din å bestemme: da er det langt mellom kvinnelige venner. Likeså støtte blant medsøstre.

Jeg er lei for at jeg snakker av erfaring, jeg er enda mer lei meg for nylig å oppleve at det med intensjon om å skade meg og min sak, var fire høyt utdannede kvinner som tok til det skrittet å devaluere meg fordi jeg har forsøkt meg på to relasjoner etter skilsmissen som 25 åring. Jeg var i sjokk! Altså, ja, vi var motstandere og det var jeg mot dem i en kamp om definisjonsmakten rundt forhold som overhodet ikke hadde noe med verken mitt sexliv eller relasjonshistorikk å gjøre. At mine medsøstre rett og slett prøver å dukke meg, og så tvil om min integritet med «horestempel»?? Virkelig??

Gratulerer med nytt lavmål damer! Håper dere er stolte! Fy faen er dere dumme i huet? Et snev av verdighet? Nei? Jævla idioter. Kvinner som knuser kvinner satt i system. Et system som helt glatt legitimerte å holde min verdi og legitimitet opp mot idealer fra krittiden som ja..nei, jeg har ikke ord. Jeg skammer meg for lite, skjønte jeg etterhvert var problemet.

Nok om meg og mitt. Eller nei: Til dere fire som satt i samme rom som meg: Jeg veit dere leser dette: skam dere! Håper gudinner og demondamer tar dere! Og karma! Evig soppinfeksjon og fravær av orgasmer!

I samfunnet ellers da: De vellykka bloggedamene med makt som hater hverandre, istedet for å udelt støtte, den lavmælte enighet i kvinnekollegiet om den ene kvinnelige lederen med høye hæler, med for langt hår, truende lite utrygghet, rett rygg og bredt smil: hvem tror hun at hun er?

Det skal jeg fortelle deg: hun tror hun er akkurat det hun velger, helt uavhengig av hvem DU tror hun er. Jeg har møtt denne holdningen så mange ganger i løpet av livet, spesielt etter at tryggheten tok meg i slutten av 20åra. Tar for stor plass, tror jeg er bedre enn andre, at jeg ikke tar hensyn til andre sine meninger, OM MEG! Det passer seg ikke å diskutere i plenum, ikke, ikke, ikke. Begrense, begrense, begrense.

Rett i ryggen og høye hæler betyr ikke overlegen og nedlatende automatisk; det kan også bety en litt lav dame med bakgrunn som svømmer (badedrakt og luta rydd er lite flatterende) med et optimistisk syn på livet. JEG handler ikke om DEG. Men: Jeg ler for høyt. Har for dype utringninger. For korte skjørt, for mye sminke.

Jeg sier dette en gang for alle: Jeg truer ingen! Jeg er uinteressert i hva du måtte mene om meg og min fremtoning.  Jeg gjør som jeg vil. Jeg mener vi alle kan vinne. Jeg kommer til å hjelpe deg om det er noe jeg kan bidra med for at DU skal lykkes. helt uten bestilling. Sosiale media f.eks: kvinnelige bekjente som benytter det som kanal for hva det måtte være: jeg klikker, liker og deler, spesielt i en vanskelig startfase, uavhengig om jeg er veldig opptatt av akkurat det de driver med. Uten at noen ber meg om hjelp. 

Pappa deler mitt. En liten håndfull venninner. Og kamerater da.  For de damene som ellers burde ha gitt sin støtte, er redd det blir andre damer som reagerer. «Damelosjen Kjerring» kan jo merke det.

Eksempel fra et forum jeg var aktiv innholdsleverandør i en periode: i en ganske nær krets av venninner utviklet det seg en slags mobbing, populariteten ble ugrei for en usikker sjel som begynte å devaluere. De andre ble umerkelig med «Skal du komme med en sånn klisseblogg nå?» «Nei, det er litt mye regnbuementalitet om dagen, er det ikke?». Og ja, jeg lot meg merke av det da og det var ikke morsomt lenger. Dermed slutta jeg. Har prøvd å starte opp igjen, men det er ikke det samme der inne. Fuck you! FUCK YOU! Jeg truer ikke det andre legger inn av bidrag, jeg frarøver ikke noen noe. Hvorfor ødelegge for min glede og suksess?

Regnbuementalitet ja, har du noen gang fått kommentaren: du er skremmende glad alltid, du? Det har jeg. Å være i godt humør er en suspekt, og ikke minst ganske lite seriøs måte å te seg på. Skal du lykkes sosialt og karrieremessig er det viktig å klage, være deprimert og negativ. Se et problem for enhver løsning! Sunn skepsis er stabil skepsis! Lykke er noe som skjer på facebook, og er ikke realitet. Det er ikke lov å fleipe eller le der andre kvinner er usikkert stramme i maska.

Endelig er det seksualitet da: hore. Er det rart jentene som vokser opp nå er forvirra over signalene vi sender? Du kan gjøre alt du vil, bare du ikke tror du er god nok, kveler sjela di, sørger for alle andre før deg selv, ikke veit hvordan du skal runke og ikke minst: ikke bruker lipgloss fordi du synes leppene dine blir sexy slik? Jeg sier ikke mer. Jævla idioter, se konsekvensene!

Bruk energien på å finne din indre Beyonce heller! Fiks en annen dronningkrone innimellom, fordi du vil og kan. Fordi du er mer enn nedarvet fordom og frykt. Fordi du setter eksempel. Dine valg påvirker samfunnet. Du har makt til å drepe en annen sitt engasjement en periode, men ikke lenger. Du kan være grunnen til at noen velger ensomhet. Du har også makt til å bidra til at det engasjementet blir noe stort. Til at suksess ikke er en jævla kamp hele tiden. Bidra. Oppdra jentene våre til å bli sterke, rause og trygge. Småjenter er ikke sjefete eller guttejenter som du skal dempe og endre, store jenter er ikke bitchete. De er kanskje lederemner som skal forandre verden, tydelige og fulle av tro på at de kan utrette noe for seg selv. De store har kanskje stått igjennom et slag eller to, og bevist sin styrke for seg selv også. Det er grunn til å være stolt av det.

Hvem i helvete har rett til å legge begrensninger på slikt? Ikke jeg, ikke du. Vi skal reise oss, applaudere og feire med bobler! Jeg har ikke tenkt å gå glipp av en fest. Har du? Det er en grunn til at en kvinne med integritet og utholdenhet er vant til å stå alene, hun blir lei av kritikk og andres usikkerhet, kravet om likhet. Det er ikke slik at hun ikke liker fellesskap og ikke hadde hatt nytte at det.

Til slutt: Hva skal målet med dette sinnsyke kravet om likhet egentlig være? Det er ingen som blir husket for sin utrolige evne til å etterkomme norm og fordom. Husk det. Bli husket for det du bestemmer, som DU drømmer om.

Og til min badass, ambisiøse og talentfulle lille krets av skinnende vakre roser: got your back, wine, war, laugh and a pair of extra stilettos, any time!

A for amøbe

Helt siden jeg en gang for 10-12 år siden mistet den lille, grønne Golfen jentene og jeg døpte "Rolf" i parkeringshuset på Aker Brygge og måtte be humrende vakter om hjelp til å finne ham, har jeg hatt regel om ALLTID å parkere på felt C i større parkeringshus. C for Camilla - mitt fornavn. En regel som nesten uten unntak fungerer. Er det tall bytter jeg bare til nr 3.


Forleden var jeg i Oslo, skulle en snartur på apoteket og ta et kvarter sol i full fart så jeg durer derfor bort på nærmeste kjøpesenter. I dype tanker kjører jeg inn i parkeringshuset, parkerer og går for å gjøre mine ærend.

Tre kvarter senere står jeg forvirret og ser meg rundt på felt C...faen...det var jo ikke her jeg kom inn! Jeg kjenner ikke igjen reklameskilt eller inngangsparti. Jeg ser nøye over rekkene med biler...nei. Min sorte ganger står rett og slett ikke her. Irritasjonen over min egen vimsethet, som nok en gang skaper problemer stiger i brystet mens jeg prøver å resonnere meg frem til hvor jeg kan ha satt fra meg vidunderet.
Finner frem nøkkelen og tusler mot felt B. Mannen, som nok kanskje er klar over at jeg enkelte ganger er litt fraværende, har programmert låsemekanismen slik at bilen gir fra seg et hyggelig lite "tutt" når jeg låser den, som en slags glad "på gjensyn" ved siden av obligatorisk blunking med lysene.

Sakte går jeg langs radene mens jeg trykker på åpne knappen, ingen biler blinker. Hver gang noen kommer stopper jeg og later som jeg roter etter noe i veska mi eller skriver sms. Minuttene går. Begynner bli litt stressa. Skal jeg tørre enda et trykk? Med nøkkelen skjult i lomma trykker jeg på låse knappen. I det fjerne hører jeg et "tutt"!
Den er her! Et sted!
Men ikke på felt B - for bæsj!!

Jeg kommer til felt A. Trykker på låseknappen igjen. Tutt! Nærmere nå.
Med ett kommer jeg på at jeg jo strevde med å rygge inn på plassen pga en søyle. Søyler langs veggradene. Jeg setter fart og trykker igjen. Tutt!

Jupp! Jeg nærmer meg, og der, rundt hjørnet innerst i kroken, står min kjære doning...sammen med fire barske menn, litt yngre enn meg. Som står og ser på den lysende og tuttende bilen min.
Jeg kjenner rødmen bre seg fra tærne og oppover. Bakdelen med å oppgradere til type kul bil fra grønne små golfer, rustne saab'er og nedslitte subaruer, er at den nye blir lagt merke til. Av unge barske menn. Den tøffeste snur seg mot meg, gliser bredt og sier:
- "Du må huske hvor du parkerer en sånn bil vet du!"
Jeg mumler noe mens jeg setter meg inn, vrir om nøkkelen og kjører ut fra felt A.
A for amøbe!

Send in the clowns

Send in the clowns... En venninne av meg sendte meg linken til sangen utført av Barbara Streisand på en mørk dag. En av de vakreste og tyngste sangene jeg vet om. En gang hørte jeg at uttrykket stammer virkelig fra sirkusmiljøet. I gamle dager, da trapesartistene gjorde sine livsfarlige nummer uten sikkerhetsnett gikk det noen ganger galt. Skikkelig galt. Da kom kommandoen:

- Send in the clowns!!!


Et opptog av sirkusets klovner løp dermed ut i manesjen for å dekke over, så publikum ikke skulle ta tragedien innover seg. Fikk folk til å le mens en dødsulykke kanskje hadde funnet sted. For en grotesk jobb...å måtte forlede, lure og dekke til en ulykke. En ulykke som en kollega var utsatt for.

Send in the clowns. Det finnes visstnok flere arketyper av klovner. "August" er den vi kjenner best, med rød nese, store sko og overdreven opptreden. Den litt mindre kjente er "den hvite". Med knallrød munn og et sørgmodig uttrykk, gjerne små røde flekker i kinnene. Fornuftig opptreden, snill og sjarmerende.

Send in the clowns. Hvor ofte har man ikke tatt den tragiske rollen i eget liv. Tøyset og ledd, mens hjertet har grått. Hvor ofte ser man ikke folk opptre som klovner med overdreven og høylydt dramatikk, når egentlig det er innsiden som brøler av smerte. Hvor ofte blir man ikke klovner i denne delen av livet som handler om følelser og ting som røsker. Klovner er stort sett triste karakterer.

Ikke la dem gjøre jobben sin...

...
Just when I'd stopped opening doors,
Finally knowing the one that I wanted was yours.
Making my entrance again with my usual flair
Sure of my lines...
No one is there.

Don't you love farce?
My fault, I fear.
I thought that you'd want what I want...
Sorry, my dear!
And where are the clowns
Send in the clowns
Don't bother, they're here....

Gjenklang

Har en oppsving i musikklyttingen min om dagen. Jeg har øreplugger til telefonen i alle vesker, dockinger og trådløse høyttalere overalt. Jeg sender de nøye utvalgte spillelistene mine lydløst gjennom luften til tv og anlegg. Fyller min tilværelse med musikk. Blir liggende i badekaret og fundere på musikkpreferanser, hva gir gjenklang hos meg?

Når jeg lytter til DumDumBoys, Jokke, Springsteen og Janis Joplin får jeg alltid litt hjemlengsel. Mimrer tilbake til en ungdomstid i en drabantby i Groruddalen i Oslo. Vi løp gatelangs mellom asfalt, gul betong og grønne lunger. Slåball på tunet, vår klode, med innbyggere fra hele verden. Vi var fargeblinde og manglet fremmedfrykt. Samosa var like vanlig som pølse. Syklet ned til Hjemmet sine kontainere og stjal B-vare Donald. Banen ned til byen, nattbad på Frognerbadet, epleslang i "dollaråsen". Slalom i lillebakken og cross på et lite åttetall av en bane i et skogholt. Ihvertfall tre som fikk unger før de var ferdige med første på videregående. Et fåtall som ble ferdige. Enda færre som gikk lenger.

Det var en lykkelig tid full av drømmer og lengsel om fremtiden. Kjærligheten. Når "The Boss" synger The River blir jeg femten år igjen...sitter og kikker ut klokka 4.30 søndagsmorgen og venter på avisbudet, kjæresten min. Vi snek oss ut og dumpet avisene, la oss på gressplenen under terrasseblokkene bak senteret og snakket om alt.
Kanskje ikke rare romantikken, men det var der og da helt fantastisk! På vinteren satte vi oss i felkesvaskeriet.

Veien har vært lang derfra. Men jeg var der engang, i et fellesvaskeri i en drabantby en søndagsmorgen. Hvor vi satt og forsikret hverandre om evig troskap og drømte om fremtiden, på grå linolium og med lukten av tøymykner rundt oss. Han var 17 og skulle snart ut i lærlingtid. Lyttet til DumDumBoys på hver vår øreplugg, der vi satt, tett, tett og hvisket, klinte og delte en cola.
Vi følte at verden lå for våre føtter, vi også.
 

Valgets kvaler

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!


Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!...

Diktet til Arnulf Øverland «Du må ikke sove» har ringet i de indre ørene mine den siste tiden, spesielt opp mot valgdagen. For jeg har gjort mine undersøkelser, lest samtlige partiprogram og fulgt med på nyhetene. Som vår nylige avdøde Frank Aarebrot sa det: en sofastemme er en halv stemme til det du ikke vil. Jeg har alltid gjort borgerplikten min, men nå synes jeg det er vanskelig.

Og det er ikke de folkevalgte sin feil, det som kommer frem i partiprogram og de ulike partienes ståsted er et resultat av samfunnets, borgernes, interesser, men hva for et folk er vi? Verdens rikeste og etter sigende mest demokratiske, mest likestilte og blant de høyest utdannende? Lav arbeidsledighet, visstnok sosial mobilitet, fenomenalt velferdssamfunn og med like muligheter for alle?

Jeg spør meg: hvorfor er det slik at en mannevond svane i ei havn vekker større engasjement hos det norske folk enn det faktum at det er 9 saker fra norsk barnevern som undersøkes for brudd på menneskerettighetene i år?

Hvordan kan det ha seg at det er flere nordmenn som har en mening om den amerikanske presidentens uttalelser på Twitter enn at norske høyreekstreme får lov å demonstrere i norske gater med politibeskyttelse?

 Hvorfor er rettsikkerheten til Bering Breivik godt ivaretatt under avhør, mens norske barn i krise til stadighet opplever å få sine rettigheter brutt av staten i barneverntjenestens navn? Lippestad står ikke klar for å ta saken til et barnevernsbarn.

Hvorfor er fokuset på utdanningsbransjen nok en gang på de ansattes arbeidstid, mens ingen krever innsyn i det spesialpedagogiske tilbudet i norsk skole eller avkrever et svar på hvorfor ettåringer sitter alene og spiser maten sin? Meningen med spesialundervisning er at det skal bidra til at elevene mestrer fagene innenfor normalundervisningen. De aller-aller fleste avslutter aldri sin individuelle opplæringsplan, snarere tvert imot, timetallet øker. Spesialundervisning etter den tradisjonelle organiseringen VIRKER IKKE!

Hvorfor er det brennende innlegg rundt veibygging og ikke på de skremmende tallene som forteller oss at stadig flere norske barn lever under fattigdomsgrensa?

Hvorfor er det ikke flere som hyler høyt rundt reduksjonen i kollektivtrafikktilbudet i distriktene, når det er et utall røster som taler for bevarelse av blåtrikken i Oslo fordi den er så koselig?

I et samfunn som visstnok er verdens beste så øker diagnostisering innenfor psykisk helse av unge under 18 drastisk.

Media vinkler nyhetene rundt unge enslige asylsøkere slik at det er lett å få empati med personalet på mottakene, der det meldes om at de ikke tør gå alene inn på et rom. Er det ingen som spør seg hvordan det er på norske mottak for mindreårige når det utvikler seg slik med barna som har flyktet over et kontinent uten familien sin? Nei, for først må vi vite om disse barna har løyet på alderen sin et år eller så! Sympati kommer ikke før, fra et folk hvor en brorpart ganske sikker har løyet på alderen, men da med hensikt om å kjøpe alkohol eller sigaretter. Vi ble ikke dømt til et liv i usikkerhet av den grunn, men jommen skal vi slå hardt ned på de som prøver å redde seg ut av en utenkelig situasjon med samme metode.

Media skriver også villig vekk om de som tjener seg rike på helsebransjen, norsk barnevern er pr.dags dato forsidenytt i VG. Og det er grusomt, er det ikke det? At noen tjener penger på velferd? hvorfor skrives det ikke om i nasjonale avisoverskrifter at norsk barnevern dømmer familier til et liv uten hverandre på bakgrunn av en bachelor (3årig utdanning) sine skjønnsmessige vurderinger innenfor fagfelt som psykologi, sosiologi, lovgivning og medisin. Fagpersonene innenfor disse feltene har minimum 6-7 års utdanning. Barnevernets ansatte kan med loven i hånd sette seg over disses anbefalinger. Både psykologer og advokater har vært bekymret lenge, når skal det norske folk og politikerne bli det?

Dette er noe, noe av alt jeg leiter etter innstilling til når jeg skal velge. Det er vanskelig. For ja, jeg forholder meg til det jeg synes er viktig: det nære, menneskene som rammes: barnet i barnehagen, eleven på skolen, barnet på mottak, bestemoren på sykehjemmet, familien med barnevernsmappe. Jeg er ikke så interessert i antall nuller på et papir, jeg er opptatt av innhold. Endring. Vilje og en plan med et uttalt mål. Alt henger sammen med alt, eller ingenting henger sammen med ingenting. Jeg vil ha reelle kritiske behov og svakheter i rettssamfunnet vårt satt i fokus FØR nullene på papiret!

Jeg vil at folk skal våkne!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!


Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!!!

 

#valg2017 #politikk #menneskerettigheter #norge #politikerne #rettssikkerhet 

Verdens beste døtre❤


 

Elsk meg igjennom det

Å elske - elsker - har elsket - skulle/ville ha elsket....
Bare å bøye ordet er en hel liten, rødmende roman.

Jeg leste en blogg forleden som omhandlet det å si de magiske ordene.
E-ore, som Ravi synger.
Litt før leste jeg en novelle, om å elske seg selv. Bære seg selv med full tyngde, omfavne både det som har vært og det som kommer. Å elske seg selv i nuet

Gud, nå bærer det oppover pompøsbakken dette her. Jaja, du velger å lese:-) Disse to skriveglade individene fikk meg altså til å fundere på det "å elske".
Jeg led av frykt for å utbasunere det før, som så mange andre, men da jeg skjønte at frykten handlet for meg personlig, om redsel for noe litt udefinerbart; frykt for å bli avvist?? Da forsvant den. Frykten, altså.

Å torde å elske noen er en gevinst, en gave, et løft. Jeg lærte meg å elske for opplevelsens skyld, fordi jeg fortjener å få lov å elske, ikke som et byttemiddel i en relasjon til noen andre, men kun fordi det er digg. Sjeledigg. Ja, jeg omtaler det platoniske, sex er ikke en emosjon:-) elsken begrenses ikke av tid, rom og anledning. Den kan både være utømmelig og fleksibel. Ditt valg! Jeg elsker folka mine. Gjengen.  Definisjonsmakten ligger hos meg. Det var ungene som satte meg på sporet for mange år siden ved å gi meg oppskriften.

Et messy møte med slegga til livet lang tid seinere tvang frem innsikten om at det vi alle leiter etter er på plass.

Turte til og med på et tidspunkt  hvor jeg enda ikke visste at han derre kom til å gjengjelde følelsen å la det stå til. Og det gjorde meg ingenting! Kjærligheten min hadde verdi i seg selv. Det er kanskje derfor ungene våre blir så grenseløst viktige fra første stund. Vi tør elske! Uten spill og regler. Med kun et ønske: det beste. Med gode intensjoner  forventer ikke en mamma eller en pappa noe annet enn å få lov til å gi dem sin affeksjon, trygghet og omsorg. Pakke inn i uforbeholden kjærlighet.

 Slik elsker jeg de andre folka mine også nå, etter litt øvelse. Uten prislapp, sølete regler eller scoreboard. Varmen er uberørt av konflikter, avstand eller annet som oppstår i mellommenneskelige relasjoner. Mannen: jeg elsker ikke fordi han elsker meg, jeg elsker ham fordi han er den han er. Ikke på bakgrunn av hans bidrag inn i relasjonen.

Elsken min bestemmer jeg over. Ytre omstendigheter betyr lite for elsken. Rommet i hjertet stenger aldri dører, blir ikke tomt eller trangt.
Jeg elsker dem fordi de er dem. Fantastiske folk. Med alt de er.

Jeg jobber med å elske meg selv på samme viset. Jeg blir stadig bedre på det, jeg klarer til og med bære over med mine dårlige sider og synes de er sjarmerende innimellom nå. Så raus har jeg blitt. Enda rausere med andre. En utrolig berikelse å ikke være avhengig av andres validering, det unner jeg alle. Du er evig verdifull. Det har ikke kommet av seg selv, det koster både trøkk i trynet og flerfoldige netter med tankespinn, samtaler og studier. Men da jeg virkelig tok innover meg den enkle sannheten: jeg er nok i meg. Jeg får verken mer eller mindre verdi. Da kunne jeg tillate meg gleden av både selvverdi og gleden av å gi uten knussel. Redsel for å tape ansikt gled bort.

Elsk avler elsk. Det er lett å bli glad i folk og fe, glad i opplevelser og steder når man øver seg og opplever gleden genuint. Alle burde berike seg selv og bøye det lille ordet i alle mulige varianter så ofte at det blir muskelminne. Ingen kan nekte deg det. Det er ditt og finnes i deg, bare du kan ta det bort, og bare du veit hvor bryteren er.

Det har vært en krapp stigning igjen nå, og vi er visst langt fra smulere farvann ennå. Fine folk som støtter, og noen av de handlebegjærlige står og tripper innimellom. Jeg er slik selv. Trangen til gjøre noe, lindre, hjelpe, avlaste blir styrende. I en situasjon hvor det eneste verktøyet tilgjengelig er tålmodighet, stålnakke og personlig styrke.
Vi står her flere i fortvilelse. Men jeg kan fortsatt tilby elsk. Jeg kan elske deg igjennom. Og med det døyve egen smerte med go'energi også.

Bare prøv, det er et win-win prosjekt:)

Gagns menneske #2

Repostblogg

Jeg har brukt mye tid på denne systemiske boksen. Formen vi skal presse og presses inn i. Det starter allerede på helsestasjonen. Jeg husker jeg som 22 årig mor stod med mitt fantastiske lille gull, i ammetåke og fikk beskjed om at hun var FOR lang. For kurven. Mitt enestående mirakel. Tårene stod i øynene mine og den komiske og triste tanken: "hva gjør jeg med DET?" gav meg heldigvis en god i historie i ettertid. Fagfolk må være trygge nok i alle institusjoner til å legge boksen og mønsteret, eller kurven, til side og se på MENNESKET foran seg. Og formidle en entusiasme over ulikhetene. Hele tiden.

http://m.hotihutti.blogg.no/1440439779_gagns_menneske.html

Hull i hjertet og tjukk skodde

Advarsel: ingen koseblogg, mye frustrasjon.

Hva er det verste du vet? Vet du det? Jeg mener absolutt det verste du vet, som får det til å gå i spinn for deg og du nesten eller delvis mister fatningen? Som du blir emosjonelt engasjert av og ikke klarer moderere deg 100%?

Jeg håper du aldri finner det ut, det er jævlig.

Det verste jeg vet er at noen eller noe uten rettmessig og gyldig grunn fratar meg muligheten til å hjelpe mine kjære, og at jeg ikke kan påvirke egen situasjon. Når spillerreglene er Tommyball. Husker du Tommyball fra Tommy og Tigeren? Hvor reglene ble laget mens man spilte?

Jeg har ikke oversikt, jeg er avskåret muligheten til å skaffe meg det. Alt jeg gjør eller sier blir tolket og vrengt på fra ståsted jeg aldri har møtt før, ståsted som synes ubegripelige. Jeg er underkjent som bidragsyter. Vil snakke med mine, men må sette min lit til apparatet rundt. Som spiller Tommyball. Ingenting rimer, ingenting stemmer og jeg påpeker det og sier «se her», men snakker for døve ører og apparatet eskalerer etter en ukjent agenda, og et mål jeg ikke forstår at henger sammen med noe. Ingenting henger sammen med alt i denne saken. Jeg har mistet mine sterkeste egenskaper, det å tenke nytt, finne løsninger og med optimisme prøve ut. For dette er ikke logisk, det er ikke en logisk emosjon eller handling å oppdrive. Omgivelsene mine sitter med et unisont hakeslepp når jeg forteller.

Jeg sitter og venter på neste Tommyball.

Jeg ser innimellom klart hvem som skaper grunnlag og hva som har satt det hele i gang, men skyldfordeling er ikke lenger interessant. Vi er på skadebegrensning. Revnene i relasjoner og tillitsbånd, kjærlighet og samhørighet øker i dybde og omfang. Konsekvensene begynner nå å bli skremmende og tydelige. I en alder av 37 er jeg tilbake i det samme skoddelandet jeg husker fra ungdommen og ung voksen, usikkerheten. Usikkerhet på hva morgendagen bringer, hva som kommer og veien videre. Jeg lever med en sorg over tap som er så altovergripende at jeg ikke klarer ta det innover meg enda, samtidig må jeg prøve å holde hodet kaldt, jeg må ikke legge meg ned. Kjempe for sikkerheten til mine, ingen skal få ødelegge for dem. Kjemper for å få lov å ta vare på, for å finne ut av. Ingen skulle kunnet få lov å inntre i noen sitt liv på denne måte, og rasere.

Jeg har et hull i hjertet. Eneste som ligger igjen er en redsel som spiser alt av søvnbehov og matlyst, som gjør det vanskelig å stå i stormen og usikkerheten. Energinivået er lavt. Jeg holdes med hensikt i tomrommet som skapes i mangelen på informasjon og premisser. Jeg står her i mitt indre skoddelandskap, visualiseringen fra  diktet til Inger Hagerup. Det som i siste bloggen jeg skrev om samme diktet var et vemodig minne.

Detalj av usynlig novemberlandskap

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt, alt er visket ut av sludd og regn.

Der stod engang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når for jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.

Inger Hagerup.

"Skoddelandskap"
Morgentimer på Golsfjellet

 

 

Jeg har alltid en plan. Den forandres gjerne, men jeg har alltid et veiskilt med navn og retning. Nå er det tomt og skodda, som tyter ut som av en røykmaskin i dette utenkelige scenariet, ligger tjukk som ertesuppe over landskapet. Jeg ser ikke terreng eller stier. Jeg ser ikke folk, jeg ser ikke faremomenter, jeg ser ikke hvem som står hvor. Og igjen står jeg alene. Slik var det for 20 år siden også. Sjelden alene, men ofte ensom.

Håpløshet. Det er den rette beskrivelsen, jeg ser ikke at dette skal kunne gå godt. Der jeg før stod trygt i at det var bare å være ærlig og åpen, jeg har intet skjule, der er jeg nå redd for å snakke. Åpenheten var ikke disse menneskene modne for. Her skal det undertrykkes emosjoner og bastant dømme andre mennesker nord og ned, uten evne eller ønske til å se nyanser, sammenhenger og intensjoner, motargumenter eller klare bevis for at bedømmelsen deres er feil. Til og med humor blir tolket over i noe groteskt.

Innimellom er jeg sint og barnslig, søker på nett og prøver finne innfallsvinkler; vil ha hevn og skal straffe de som lager reglene i Tommyballspillet jeg motvillig er med på. Jeg skal ta dem til Menneskerettighetsdomstolen i Haag om nødvendig! Men når den fresende, rødglødende rettferdige vreden legger seg, klarer jeg heldigvis enda å ta det ned til mer matnyttig innstilling som jeg kjenner igjen fra livet mitt før jeg ble kastet inn i skoddelandet. Holdningen som optimistisk ser på mulighetene, hvordan løser vi dette? Til jeg plutselig får ballen i trynet igjen. Uansett hvordan jeg de to siste månedene har forsøkt å møte de som lager reglene, taper jeg. Premissene er utydelige, hva som skal gjelde av retningslinjer endres fra møte til møte, sakspapir til sakspapir. Jeg blir sittende skuffet og uten noe fremdrift, og en følelse av å mislykkes når det aldri var en mulighet for å vinne. Lykkes ikke i å ordne sakene og kunne sørge for at mine har det bra helt sikkert. Redd for dem. Det verker.

Bak det hele ligger sorgen som et tykt teppe og passer på at jeg ikke har et bekvemt og rolig øyeblikk i tankene. Mange dager går det greit, så kommer en Tommyball og raserer på et sekund den skjøre roen og tryggheten jeg prøver bygge opp. Og sorgen som er skapt under utenkelige forhold hører ikke på sunn fornuft og valide motargumenter. Som et ulykkelig lite vesen uten logisk sans i bunnløs fortvilelse, vesenet har tatt bolig i hullet i hjertet. Det føler på avvisning, tristhet og urettferdighet.

Tårene renner innimellom ut på utsiden også, men utrolig nok ikke ofte. Presset fra det lille sorgvesenet blir så stort at jeg må avlaste litt. Tårene renner store og tunge som sommerregn, stille og uten hikst. Mannen blir lei seg når det skjer, trøster meg. Han setter ord på tilstanden: endeløs sorg. Jeg ser på han, sier at jeg har aldri hatt kjærlighetssorg før. Sorg har det vært, men denne er helt spesiell. Den er laget for å være med resten av livet. Jeg har tapt noen av de vakreste, ekte og rene sporene eg setter høyest og elsker mer enn noe annet. Tapt dem til omstendigheter jeg ikke i min villeste fantasi ville greid tenke ut, trodde fundamentet og tilliten var urokkelig, så viser det seg at det var ikke slik. Virkeligheten overgår fantasien. Jeg forstår at det blir aldri det som har vært igjen. Uansett utfall og veien videre er noe veldig viktig tapt i min verden.

Sorgvesenet lever inne i hullet som er svidd i den brennende kjærligheten og gjør sorgen heftigere. Holder den vedlike og påser at det ikke går over. Når sorgvesenet blir holdt varm slik med savn og minner, blir tapet umulig å bearbeide, det forblir et stort hull. Spesielt når tapet enda ikke er takstert. For ødeleggelsene er langt fra over.

Jeg holder meg aktiv i dagene. Så lenge jeg kan drive med mitt går det fint, lærer meg nye maleteknikker, går tur i fjellet, tar bilder, prøver å få fingrene mine til å bli grønne. Rastløs og venter, venter på at sikkerhetsmekanismer som interkontroll og vett i pannen skal banke igjennom og at situasjonen blir løst. Men det skjer ikke? vantro opplever jeg at det eskaleres. Til tross for alle feil og mangler advokatene mine og jeg viser til, som tydeliggjør inkompetansen, i tillegg til manglende vilje til å nyansere og en sjokkerende lav terskel for å utøve makt. Det er motbydelig å se hvordan enkelte av disse Tommyballspillerne åpenbart nyter å forvirre og skape fortvilelse hos motpart. Jeg ser det lyser tilfredshet når de kan bruke makten sin og sørge for at jeg taper nok et lite slag. Det er visst til pass for meg, når jeg er kritisk og hanket inn advokat tidlig. Enten er jeg enig, eller så er jeg fiende.

Halvsannheter, tilbakeholdelse og ren løgn blir brukt for å skape avstand mellom virkelighet og sak. Og de er overbevist om at det er norm. De tror det selv når de sier det. Jeg har sett det før. Uønskede holdninger og uformelle rutiner sniker seg inn i kollegier med lav utviklingsorientering og ite innsyn og gjennomsiktighet, de kan skjule seg bak et massivt organ som dekker og hysjer ned. Forlig inngås. Etterhvert så tror de det er slik det skal være.

Det er en manglende respekt for enkeltindividet og rettsapparat, fagkompetanse og skikkelighet som er sykt skremmende å se at befinner seg i et offentlig organ som skal beskytte og hjelpe. Jeg blir lei meg som offentlig ansatt. Idealer som er lovfestet og regulert, i forskrifter, prinsipper og rutiner vi er pålagt å følge i forvaltningsorganene f.eks rettferdig og objektiv saksbehandling, respekt for individets egenart, likebehandling, etiske hensyn, skjønnsmessige vurderinger til det beste for brukere, etterrettelighet, rettssikkerhet, åpenhet og veiledning er ikke-eksisterende. Fagpersonen i meg tar avstand med hele seg. Systemet virker ikke.

Men mest av alt har jeg et hull i hjertet. Av sorg, savn, selvbebreidelse, bekymring og rådvillhet. Behov for å enes og få oppklaringer og gi det samme, forsikre om at det blir en vei å gå for oss, men vi klarer det om vi alle har samme mål og klarer ha rom til hverandre. Da trenger vi ikke bruke all energi på hva som har hendt, om vi kan sette strek og se fremover og sammen legge premissene for det. Vi hadde så vidt begynt på det trodde vi alle samme, da noen andre bestemte at nå var det på tide med inngripen. Håpet synker i brystet og jeg vil bare dra til mine og klemme dem hardthardthardthardt og aldri slippe taket. Vil kunne si at vi har hverandre om ikke annet, nå kan jeg ikke si det en gang. Jeg håper at de i alle fall vet at jeg uansett er her og drar ingen steder, men jeg kan ikke tvinge dem til det. Jeg kan bare forsikre om at jeg ikke endrer mening om det.

En gang. I et annet liv. I en annen by. I et annet hus. Står jeg ved et annet kjøkkenvinduet og ser ut på andre mennesker som utfører sine daglige gjøremål. Min verden hadde hatt et jordskjelv, og da slått noen sprekker pga alvorlig sykdom. Jeg husker jeg ble irritert på at folk bare kunne gå der og være vanlige, mens jeg følte at verden var snudd på hodet. Hvor er pauseknappen? Jeg har samme følelse nå, bare mer påtakelig og spisset. Verden er i knas og alle kjente rutiner er forsvunnet. Sykemeldt, usikker på om de hardt tilegnede studiepoengene har noe å si mer, lite vilje og lyst til å omgås folk som spør og er usikre, deres verden snurrer videre, mens jeg må stå igjen her og vente. I mellomrommet mitt med hull i hjertet. Den gangen i kjøkkenvinduet hadde jeg plan og verktøy å sette inn. Nå er jeg kneblet, banka og lurt. Ingenting er som det ser ut som. Jeg liker så godt diktet av W.H Auden nedenfor, som beskriver hullet jeg har i hjertet og den utømmelige kjærligheten som uansett er der og dedikerer det til mine.

You are my North, my South,
East and West,
My working week and my Sunday rest,
My noon, my midnight, my talk, my song;
I thought that this would last forever: I was wrong.

The stars are not wanted now; put out every one,
Pack up the moon and dismantle the sun,
Pour away the ocean and sweep up the wood;
For nothing now can ever come to any good.

Love you long time.

(fritt etter Auden)

Livet i et mellomrom

Jeg har bestemt meg for å beskrive denne tiden i livet mitt som et mellomrom. Oppholdet før og etter noe. Nå er det et mellomrom som er oppstått i vakuumet etter mitt livs foreløpige største traume og sjokk. Fysisk fratatt alt av trygghet ut av det blå, og jeg sier det fordi jeg er en ganske kjedelig person, som gjør lite som fremtvinger slike opplevelser. Så presset inn i en saksgang som oppleves mer og mer som Alice i Eventyrland sin reise etter at hun falt ned gjennom kaninhullet. Bare langt ifra morsom. Saksmappen som ligger ute på stuebordet er vanvittig lesning. På gode dager kan jeg le og være optimist, men det er plenty med dårlige dager i mellom de gode. Bekymringen for mine og fremtiden er over fatteevne og er grodd seg større i løpet av juli.

Mellomrommet har nettopp tatt ny vending igjen, verden er tilbake fra ferie. Det er helt ok å være i et mellomrom, så lenge ikke noen andre er tilstede i ord før eller etter rommet. Man kan bedrive sin tid i en blank space i hele fire uker på det viset, har jeg funnet ut.

Nå er klokken slagen for 1. august og i bransjen min så er det nytt år og nye muligheter. Folk kommer tilbake fra ferie, brune og ladet opp på samvær, late dager og kos med sine. Klare til å ta fatt. Jeg har opparbeidet meg en del brunfarge selv, sola har vært gavemild i mellomrommet mitt. Jeg har gått på fjellet og plantet i hagen, vært på liten ferietur til barndomsbyen, vært en tur i Trøndelag. Men intet er skjedd, og intet nytt.

Med ett knips er folk tilbake og begynner å intervenere, hva har skjedd? Vet jeg om? Hva når? Skal ikke? Er ikke? Og jeg har like lite svar som før juli slo inn med pauseknappen sin. Enda mindre informasjon, jeg får ikke informasjon. Jeg har ikke et telefonnummer å ringe. Når kommer du tilbake på jobb? Hva skal du til helgen? Jeg vet ikke, jeg klarer ikke og jeg har ikke ord. Vet ikke lenger hva som er forventet av sosiale koder, skvetter når jeg ler,  kan jeg le? Folk forventer at ansiktet mitt skal være trist. De kan ikke forestille seg... nei, ingen kan det, og jeg håper jeg aldri møter noen som klarer det. Men jeg ler innimellom og er glad, jeg tør bare ikke utenfor mellomrommet mitt. 

Ingenting skjer i det offentlige Norge i fellesferien. De som er påvirket av saker som burde ivaretas av det offentlige, er rammet av noe som heter "rettsferie" og slikt. Mens saksbehandlere og andre drar på ferie, sitter vi her og bare eksisterer. I et limbo. Med status quo. Mens sakene våre ofte er hjerteskjærende og forverrer seg ettersom tiden går. Enkelte dager klarer jeg ikke ha optimisme i stemmen og ikke gråte. Klarer ikke skjule alle de såre og fortvila emosjonene jeg vet strømmer ut av meg, og som gjør alle rundt meg lei seg og bekymra. Det er derfor jeg ikke tar telefonen. Det er derfor jeg virker avvisende.

Jeg har ikke svar, og jeg er så fortvilet. Ingen skjønner at det er mulig, og aller minst jeg.

Alle forventningene som eksisterer om hva og hvordan. Jeg kan ikke møte dem. Noen ganger vil jeg bare le og være bekymringsløs, og ikke sitte med ansiktet i folder. Jeg vil fleipe uten at folk ser på meg med rar mine. Jeg har jo humor enda! Magesåret blir verken borte eller glemt, selv om jeg ler og ikke stanger hodet i veggen. Det er ganske mye i denne komedietragedien som er til å le seg fillete av. Og ikke minst utenfor min lille egosentriske knappenålshodeverden, så går hele det vidunderlige universet videre og har enorme mengder av gode energier, komiske situasjoner og kjærlighet å by på. Jeg må hekte meg på den innimellom.

For til og med oppi dette som jeg i mine mørkeste fantasier tenkte at: det vil jeg aldri tåle, så står jeg her. Utrolig nok. I et mellomrom, men jeg står her. Og venter på neste ord, og tenker at jeg nekter å gi opp. Kjærlighet og ærlighet kommer lengst. Ikke alt det andre vissvasset.

Pride

EmpathPride

Er det ikke fantastisk at vi nå begynner oppleve en reell feiring og statuering av at man kan få lov å være forelska i hvem man vil? At det er ikke er noen oppskrift eller lov på verken hvem eller hvordan man skal elske, og at man står fritt til å tenke akkurat hva man vil om sitt eget kjønn.  For bare bittesmå få år siden var hele Prideparaden i Oslo en litt sånn forsiktig og prøvende «hurra». Litt sånn unnskyld at vi er her liksom, vi ville bare ha sagt at Its okey to be gay og hive litt glitter på dere. før vi spurter tilbake til London

Nå er det DET kjempeopplegget. Jeg satt på Grand i går og spiste middag og hørte testingen av lydanlegget borte ved spikersuppa og tenkte: YES!!!! Dette blir søren meg ikke noe småtteri. Så befriende deilig. Oslo sentrum sitrer litt allerede og jeg kjenner det kribler i meg. Fordi folk får lov å feire og være som de vil på noen områder. Og jeg skulle ønske jeg kunne gått i et sånt tog en gang selv.

Ikke at jeg tror det er spesielt lett å være trans eller homo eller bdsmer ellers i året heller, men man kan hvis man vil i alle fall, være sammen og markere hvor jævlig feil det er at andre skal legge noen føringer på høyst personlige områder i livet, i disse små dagene. Som jo beviselige har est ut fra formelig ingenting til en parade med tilhørende festivaler og arrangementer over landet på bare få år. Gratulerer til oss alle, at vi kan være med på å la dette skje!

Jeg lurer på når man skal kunne si høyt at «Sorry, jeg må få en liten pause fra deg jeg, fordi energien din er så innmari kjip.» Eller være stolt over å ikke være redd for å vise følelser. Foreløpig er jeg i denne orkanen som jeg har beskrevet tidligere blitt på bakgrunn av tredjeparts omtale, og observasjon av meg i en samtale da det var frarådet å fortsette samtale da jeg var dehydrert, utmattet, fratatt det meste et moderne menneske trenger for å føle seg trygg; som hus, penger, bil og avskåret fra nettverk og familie fått tildelt diagnoser av ikke-psykologer:

-          Umoden

-          Egoistisk

-          Aggressiv

-          Barnslig

-          Ikke istand til å håndtere egne emosjoner

Av mennesker, som i tillegg til inkompetanse - overhodet ikke er i kontakt med sitt eget følelsesliv. Men de sitter der forknytt og uten evne til å sette seg inn i hva det vil si å være emosjonelt tilstedeværende. De sitter og dømmer ut ifra et svært lite kart som de i tillegg legger inn sine egne emosjonelle tilkortkommenheter inn i og ut ifra det frimerket, så ja, da er jeg en orkan. Ingen tvil. Men de sitter altså og forfekter at emosjoner er farlige. Til vår neste generasjon. De sitter og nekter å tro meg på hvilken innsats jeg har gjort for å håndtere og klare tilpasse emosjonsnivået til samfunnet vi lever i. Til ingen nytte. Systemet oppdaget en runding i trekantenes verden.

Det er jo slik samfunnet vårt er bygget opp: alt som er kaldt, håndfast, visuelt og følelsesløst. Det trumfer det nære, sanselige, relasjonelle og varme. Det maskuline over det feminine. Naturvitenskapen over humaniora. At hvis du ikke fortrenger dine egne emosjoner og sitter med en kald maske, da vinner du løpet over den som er tilstede med hele seg.

Nyere ledelsesteorier begynner nå så smått om senn å virkelig legge fokus på den relasjonelle lederen, og ikke minst ta innover seg det faktum at det er ikke alle typer mennesker som skal drive med relsjoner. Det må empater til. De som ikke behøver å ha kliniske tellekanter og bevis i studiepoeng og referanser.  Vi trenger flere av de menneskene som på en magefølelse kan si at det passer dårlig eller bra. Og stort sett ha rett. Som vet hvordan få folk til å yte sitt beste. Som vet hvordan ta vare på folk. Som synes følelser er en naturlig del av det å være menneske, ikke en hemsko som skal diagnostiseres bort. Verden trenger og får faktisk flere av denne typen mennesker, vi er jo evolusjonens mestere. På første plass, nest etter maurslukere! Flere og flere barn diagnostiseres med barneangst og ADHD. Til og med tallenes tale og empirien begynner å bli tydelig nå, det er ikke bare magefølelsen. Kanskje systemet slik vi kjenner det ikke fungerer lenger? Kanskje vi må gjøre plass til noen rundinger? Vær gæærn! Tenk på det! FØL på det!

Akkurat som Pride-paraden feirer de varianter som finnes innenfor menneskelig kjønn, seksualitet og legning. Hurra!!!! Jeg håper det feires over det ganske land og i de tusen hjem, selv om man er hetero og liker best sex i misjonærn. (du begynner å bli et sjeldent blad selv for øvrig 😉)

Gratulerer til oss alle for det!

...og en dag så håper jeg på å gå sammen med en gjeng under parolen Empathpride en annen dag og i en ikke altfor fjern fremtid en gang i året! At vi kan feire at det ikke lenger er lov å dømme oss for å ha emosjoner og innsikt i et for mange ukjent farvann. Fargen vår blir selvfølgelig mangesjattert. 

Min beste venn i Jotunheimen


 

https://www.instagram.com/p/BVUGaQbDIiY/

Vøringsfossen...nok et postkort fra VG-artikkel-Livet mitt.
 

Postkort fra livet i en VG-artikkel

Når man lever i en VGartikkel finnes terapi i postkort.

Er det ikke rart hvordan livet kan snus på hodet i løpet av sekunder. Selvfølgelig vet alle det, når vi snakker om når barn kommer til verden, eller døden inntreffer. Nå snakker jeg om de mer «unaturlige tingene» altså det i mellom de mest naturlige ytterpunktene, alle bokstav- og tegnsammensetningene mellom livets første store bokstav og det siste definitive punktum; fødsel og død. Hendelsene kan endre oss som mennesker og individer for alltid. Knuse eller styrke relasjoner, endre retninger i livet, holdninger, karaktertrekk og atferdsmønster. Det kan være episoder som bare varer noen sekunder eller prosesser som går over lang tid. I pedagogikken snakker vi ofte om dette som danning, det er det vi holder på med i utdanningsløpet. Vi danner systematisk og planlagt mennesker som skal bidra inn i det samfunnet vi lever i. Det offentlige systemet er til for å ivareta brukeren, og de ansatte liker å tenke at det er likhet og muligheter for alle.  Alle ansatte «i systemet» jobber mot målet å forvalte samfunnet ressurser på en god måte innrammet av idealet om rettferdighet. I alle fall de fleste jeg har møtt av personer ansatt i det offentlige har en slags tro på like muligheter og rettferdighet og at dette er å finne innenfor systemets forhåndsutarbeidede parameter. Boksene som jeg kaller dem. Etikettene, rammene, norm. Med lovverk og rundskriv som kart og kompass.

Hadde alle individ levd i ei boble, et vakuum. Med kun den dannelsen som institusjonene tilbyr som påvirkning. Ingen uforutsette hendelser eller kontradiksjoner. Vokst opp i kontekster med helt like forutsetninger og fra samme oppdragerdogme. Da hadde det virket. Dette «boksesamfunnet». Fordi alle ville opplevd fordelene, ulempene og sett den samme nytteverdien. Ingen ville være forfordelt og alle hadde vært i stand til å kunne bidra for å opprettholde dette. Alle ville hatt den samme innstillingen til alle tema og ingen hadde noen grunn til å stille spørsmål ved noe som helst. Alle ville vært like, derfor ville heller ikke behovet for rangering vært til stede. Det kunne gått, om ikke..

Variasjon. Den eneste variabelen jeg her ikke har tatt med overfor, er de menneskelige variasjoner. Det som gjør oss til akkurat de fantastiske individene vi er med alle ulikhetene våre. Variasjonene som skaper fantastiske kunstverk, uholdbare emosjonelle opplevelser som kan få kroppen til å bli for liten og er grunnen til at det kribler i magen. Ulikhetene er årsaken til at du elsker en person og skyr en annen som pesten. Ulikhetene som gjør at noen brenner lidenskapelig for sportsfiske, mens andre tegner bilder så naturtro at du må se to ganger for å forstå at det ikke er et fotografi. Det er de medfødte variasjonene innenfor talenter eller egenskaper.

I tillegg er det alle disse hendelsene som påvirker det planlagte dannelsesløpet. Som man ikke har makt til å påvirke eller muligheter til å forutse. Men som endrer deg. Glem rangeringen, glem boksene. Du endres. Hva du endres til, bestemmer du selv. Ikke de forutbestemte retningslinjene for det ene eller det andre. Du må bare akseptere endringen, og se hva du får til med den nye forutsetningen.

Den naturlige variasjonen blir enda mer variert etter hvert som vi lever våre liv, og blir utsatt for alle tegnene mellom stor bokstav og punktum.   

At mennesker er en svært nyansert art, det er alle enige om. Allikevel tviholder vi på boksene. Vi rangeres ut ifra ett sett predefinerte idealer på nesten alle områder i livet. «Fagvitenskap» kalles disse. Og jeg sier ikke at det er dumt alt sammen, det er mye ressurser som ligger bak disse idealene. Og mange av dem har mye for seg. Det er på grunn av dem at vi klarer å lære nesten alle å lese og nesten alle å regne andregradslikninger for eksempel. Det er på grunn av de vitenskapene noen er eksperter på menneskelig atferd, sinnet. Og som derfor som oftest kan si noe om et forventet reaksjonsmønster etter en hendelse av betydning for dannelsen.

Så tilbake til disse hendelsene da.

Jeg har noen slike i mitt liv å se tilbake på, og står midt oppe i en as we speak. Eller as you readJ  Det er ingen hensikt å skrive mer om den nå, her jeg sitter i orkanens øye og må ta en dag av gangen. Jeg har sett på fellesnevnerne for hendelsene som har endret meg i mitt liv:

1.       Det kommer alltid uventet, alltid! Som lyn fra klar himmel. Skaper forvirring og fortvilelse. Klok av tidligere erfaring, så kan jeg si med hånda på hjertet, at det er bare fint. For du klarer ikke stå i krisesituasjoner om du skal gå og grue deg i forkant.

2.       Av ulike grunner har jeg blitt stående uten kontroll på de jeg har kjær, som familie og venner. Enkelte av gangene har jeg ikke bare vært uten kontroll  - jeg har også blitt hindret i å nå dem jeg er glad i, så jeg vet ikke om de har det bra over lengre tid. Da glemmer jeg at jeg har blitt voksen, og blir fly forbanna på bakgrunn av redsel for at mine ikke har det bra. Mine folk skal jeg ha muligheten til å hjelpe.

3.       Tillitsbrudd. Jeg er ekstremt opptatt av åpenhet og ærlighet, jeg ser at i de mer langvarige påvirkningene som jeg endret meg så har det vært mennesker i maktposisjoner som har og misbrukt informasjon, embet og tillit til en annen agenda enn den jeg var forspeilet.

4.       Ensomhet.

Denne gangen kommer tillitsbruddet fra selve systemet. Systemet satte også i gang punkt 1 og 2. Fra å gå intetanende ut av bilen min en mandag ettermiddag, stod jeg 3 minutter etterpå og gav fra meg nøklene til huset mitt til to svære fremmede menn som hoppet ut av en hvit bil. På tre minutter hadde de tatt fra meg mobiltelefon (med alle bankkort og penger) bilnøkkel og til slutt husnøkler. UTEN en papirbit til å understøtte sin rett til å gjøre dette. Hvordan jeg - av alle kranglefanter, godtok forklaringen om muntlig tilsagn? Fordi de allerede hadde sagt barna mine var deres varetekt ifm en etterforskning. Da jeg ba om ransakingsordre, endret tonen seg fra ubehagelig til truende: Til tross for manglende ransakingsordre gjorde jeg best i å samarbeide, da ville jeg få vite mer om døtrene mine, fortere. På tre minutter gikk hjernen min fra å planlegge blomkålsuppe og hvitløksbrød til fullstendig lammet av frykt. Og frykten vedvarte. I flere timer. Ingen informasjon. Ingen å kontakte.

Jeg hadde status vitne. Rettsstaten Norge 2017.

Bare denne korte lille starten på en lengre tung sak er nok til at jeg i går ble unormalt nervøs av rutinekontroll av uniformerte politimenn. De første dagene begynte jeg å grine da jeg så fremmede biler på den private veien nedenfor huset vårt. Der jeg før var hjemme i det jeg svinget inn på gårdsplassen og senket skuldrene, så er jeg nå ikke helt hjemme før jeg er inne og har låst døra. Hjemmet mitt, huset mitt er voldtatt. Av systemet.

Og bakgrunnen for voldtekten er at husets eier, altså meg, ikke passer inn i systemets bokser. Nå kjemper jeg en kamp mot mitt eget system som jeg har jobbet i hele mitt liv. Hvor jeg med skjønn og ønske om å forvalte ansvaret jeg er tildelt på best mulig måte, har søkt best mulig løsning for et hvert individ. Systemet sier jeg er noe jeg ikke er, de predefinerte retningslinjene harmonerer ikke med meg. Det er uinteressant for systemet å se på individet i helheten, de ser på boksen som er så alt for liten eller tilpasset. Livet mitt er gått fra relativt harmonisk til en VG artikkel på null komma svisj.

Jeg har funnet god terapi i postkort. Postkort i form av fjellet. Vidda. Alt blir lite og jeg finner en slags trygghet i massive fjellformasjoner og viddas uendelighet. Grønne daler i Tiedeman og Gude sin ånd. Etter et døgn i så massiv frykt for to uker siden har jeg slutta å være redd. I nærmere 12 timer var jeg så redd at jeg til slutt ble rusa på frykten. Overeksponert.

Nå står jeg her midt i orkanens øye. Alt er stille og jeg ser glassklart. Det er langt fra over, men jeg er ikke redd. Brikkene faller på plass og jeg ser hva jeg kjemper imot.

Endringen er et faktum.  Boksene vil aldri passe. Jeg  ser allikevel at det vil komme til nytte.

 




 

Prinsesse Ulinaris - dramaqueen of the year.

La meg presentere kroppens desidert største dramaqueen med enorme mindreverdighetskomplekser: Ulinarisnerven. Jeg kom til å møte dette hylekoret av en fremtoning for tre-fire uker siden. Da hadde hun maskert seg som en senebetennelse, og lurte både legen og meg. Smerter oppå hånda og en lillefinger som ikke helt hang med på tastaturet, som har vært i flittig bruk mens jeg har skrevet på ny kommunedelplan og div rapporter. Ta pauser og forsøk å la hånda være i ro, samt noen ekstra Voltaren, var medisinen han i hvit frakk foreskrev. Eller, hvit frakk hadde han ikke. Han var en særdeles velbygd ung mann i olabukser og skjorte. 10 år yngre enn meg sikkert. Men nok om det.

Ok. Prinsesse Ulinaris med senebetennelsedrakten spilte ut sin rolle perfekt. I nesten en uke. Responderte på behandlingen og aktivitetsbytte, og jeg var på vei over i full fart i touch-stil på tastaturet igjen. Betennelser er ikke noe jeg stresser med så lenge det bare gjør litt vondt. Tenkte ikke mer over det, før jeg i forrige uke sitter på jobblunsj og masserer venstrehånda manisk under bordet.

Det kjennes ut som en stor bille kravler rundt under huden og innimellom beina oppå hånden. Lillefingeren og ringefingeren lyder ikke kommando, eller rettelse: de gjør det ved visuell sjekk. Og de er ikke numne. Full førlighet. Men de er under kontroll av noe annet. Noe har hjernevasket dem til å bare formidle svada til toppetasjen. Endelig klarer de å gi et hint: økende ilinger av smerte kombinert med kløe og bille-fornemmelse opp i albuen og skulder. Jeg drar på butikken i håp om å finne en støttebandasje. Ikke at det hjelper på noe utover min egen opplevelse av kontroll på signalene som spyr ut av venstrehånda. Fortsatt masserende leter jeg stadig mer desperat i hyllene. Kiwi har ikke støttebandasje, så mye kan jeg avsløre. Plutselig får jeg krampetrekning på lillefingersiden, innigranskauen så vondt!

Jeg strammer høyre sitt grep om den hypnotiserte venstre, og ved en manøver som var en underbevissthetens kiropraktor verdig, kjenner jeg det smeller i hånda og i et øyeblikk er venstre lillefinger ute av sin bås.

Jeg er ikke veldig sterk på slike opplevelser. Jeg friker ut inni hodet mitt: uæææææææææææ!!!! Ut i bilen kommer jeg meg, fantastisk nok, og får ringt mitt private 911: Mannen - Røde Kors og sanitet, brannmann, krisepersonell og utøvende myndighet - i ett. Alt dette pakket inn i en deilig, skjeggete brumlebass, som synes jeg er det beste som har skjedd siden oppskjært brød. Min sin! Han hiver jobbsøknader i venteboksen, og prater meg i stand til å kjøre hjem. Hulkende synker jeg sammen mens han undersøker og konsulterer en hvit frakk pr telefon og blir enige om at vi skal ta en tur og ta bilder av galskapen. Men først må vi få kontroll på blondinen med den sarte sjelen og ukjente ferdigheter innen leddbransjen. Iset ned og helt i ro bedrer det seg. Både biller, kløpulver og smertelyn skygger banen for iskald kontroll og rosa fnisepiller (jeg tåler ikke kodein sånn kjempegodt) og mitt helsepersonell trapper ned beredskapen.

Så kommer tiden. Det første møtet. Ny lege med supersyn og idtrettsbakgrunn: fingre, armen og hånda blir gjennomskuet, ransaket for bevismateriale og jeg må igjennom et tredjegradsforhør av en annen verden. Jeg holdes til og med delvis ansvarlig for tragedien som utspiller seg. Lytte til kroppen er jeg visst sugende lite interessert i. Etterforskeren i hvit frakk lener seg tilbake og peker på en slank og lang formasjon på en plansje.

- Ulinarisnerven. Den er i klem antakelig i albuen.

Ulinaris. Det hørtes viktig og kongelig ut. Som et lite fyrstedømme. Albuen??? Det må være komplisert å operere i albuen, tenker jeg. Tenk om jeg blir lam? Mister fingeren? Sender umiddelbart en mental blomsterbukett fra brutale høyrehånd til venstre lille soldat med en lapp: SORRY i gullskrift. Ikke vær sur!

Hvor lenge blir jeg sykemeldt tro? Nerver vokser visst 1mm i tiåret eller noe. Jeg liker ikke narkose! Men jeg kommer til å bli traumatisert om jeg er våken under et slikt komplisert inngrep. Jeg stålsetter meg...

- Det går over av seg selv stort sett. Ikke noe farlig. Ta det med ro. Ikke bøye. Ikke klemme på. Kan ta noen uker altså. Helt normalt med tiltakende ubehag om natten i perioder - i hele armen.

HÆ? Går over? Uten noe inngrep??? Den kongelige Ulinaris synes altså at passasjen er litt trang i albuen og da er det ok å plage sine naboer og fjerne slektninger på de mest infame måter? Ta gisler og terrorisere? For en bortskjemt drittkjerring!!! Sykt lite sjarmerende! Jeg hører en sytete og motbydelig stemme inni meg: åååh...jeg er i klem....da må alle ha det kjipt! Jeg er så viktig. Åååh....

Det er den narcisstiske og hensynsløse prinsesse Ulinaris sin klagesang.

Nå har jeg måttet kaste inn håndkleet etter to døgn med stillegående rakettangrep fra den misfornøyde prinsessen i klem. Det tar seg så dårlig ut å sitte i møter når jeg for det første er så trøtt at jeg sovner litt hver gang jeg blunker, og farer sammen i beredskapsmodus når attakket fra fyrstedømmet i albuen inntreffer. I form av kramper i ringfinger og den lille soldaten ved siden, helt uten provokasjon og uten forvarsel. Med ujevne mellomrom, alle overvåkningssystem har måttet gi tapt for den beklemte monarken.

Det går over av seg selv, slapp av med deg! Jævla psykopat!

Prinsesse Ulinaris hører ikke på det øret. Hun er nemlig i klem. Åh. Så dumt. Buhu. Forbaska dramadronning.


#nerver #helse #syk #drama #ulinarisnerve #krampe

Mange tanker. Vond arm. Terapiskribling.



God natt. En vokter til de som trenger det inatt❤

 

Den beklemte boksen....


Tenk nytt. Tøy grenser. Den som våger vinner!

Tonight we are young....

Bare i kveld? Jeg føler meg ung hver dag jeg. Eller jeg vet ikke om jeg akkurat føler meg ung. Jeg føler meg som meg. Om det er ung eller gammel vet jeg egentlig ikke. Alder og slikt, det gir meg ingenting. Eller jo: jeg kan synes det er fascinerende om noen har greid å bli over 100, men det stopper liksom der. Jeg har gode venner fra 75 og ned til 3. De er vennene mine fordi de er så fine inni. Utsiden er sikkert ikke så glansbildete, men det er uvesentlig. Jeg tror min manglende interesse for utseende og alder er fordi det er forgjengelig og lite å gjøre noe med, det er overflatisk og stasjonært.

Jeg forelsker meg i smil, glede, storsinn. De som deler raust av sin lykkelighet. En av de menneskelige egenskapene jeg setter høyest i andre mennesker er å kunne genuint glede seg på andres vegne. Helhjertet og med sitring i magen. Selv om det ikke handler om en selv. Som ikke har et 'men' eller annet som legger demper på en når man vil dele. Noe av det vanskeligste med å være aleneforelder er nettopp det å ikke ha noen å dele de små øyeblikkene med. Ingen som er SÅ interessert eller som det føles riktig å dele med.

Jeg forelsket meg i mannen min første gangen jeg fikk ham til å le fra hjertet. Humor er viktig for meg og jeg er kanskje en klovn av natur. Jeg liker å muntre opp folk, få dem til å le gjennom tårer. Det gir meg en tilfredsstillende lykke nede i magen. Min kjæres glitrende blå øynene og smilet avslører innimellom en vakker og trygg sjel inne i den litt innbitte brumlebassen jeg er gift med. Når ungene tuller og ler utilgjorte frie lattertriller. Jeg får klump i halsen og gåsehud. Andre menneskers glede gjør meg glad. Og det er kanskje det mange mener med å føle seg ung. Glad og energisk. Nysgjerrig. Jeg er så heldig slik sett. Jeg leter etter og nærer disse sinnstilstandene, alltid. Det er godt.

Godt fordi jeg har opplevd å føle på noe annet. Det verste jeg noen gang har følt på: Tomhet. Et halvt år av livet mitt følte jeg ingenting. Jeg var tom. De vanlige emosjonelle bølgedalene var borte. Det var skummelt. Jeg følte meg ikke som meg. Ikke gammel - men død innvendig. Hva var jeg om jeg ikke var mitt sedvanlige jeg? Om jeg ikke opplevde livet med sorger, gleder og fantastiske fantasier. Jeg var redd jeg aldri skulle bli glad igjen.

En høstnatt ble jeg sint. Jeg overrasket meg selv. Tomheten hadde lagt seg inni meg i april. I september ble jeg rasende. Jeg lå i senga og fikk ikke sove pga festen til naboen. Ut av intet kom tårene, avløste sinnet med sorg og lettelse. Jeg oppførte meg som en sinnsyk. Bannet, gråt, lo høyt i mørket på det lilla soverommet mitt. Ringte til han som skulle bli min mann. Klokka tre om natten: jeg føler meg som meg igjen, tror jeg.

Og grunnen til at han er min mann idag lå i responsen hans: dyp brumlelatter og søvnige ord:du er det fineste jeg vet, jenta mi.#lykke #depresjon #selvutvikling #kjærlighet #glede

Akutt mangel på respekt for å tenke gammelt.

Jeg er diagnostisert med lidelsen i tittelen. Inngående og gjennomført. Det er en forbannelse, og det tok meg lang tid å forstå hvorfor det skremmer og skaper motstand. I et møte forleden med en leder for en enhet i en av mine samarbeidskommuner ble det undret på årsaken til bygdesnakk og skråblikk fra andre kollegaer, etter et pedagogisk krumspring. Jeg overrasket meg selv med å forklare at det var følelsen mange får av at de ikke er gode nok. At ved å gjøre noe nytt, så impliserer man samtidig at det bestående er dårlig. Veldig menneskelig. Sannelig har jeg ikke rett.

Nytenkning truer. Det truer med merarbeid, ukjent grunn, mulighet for det ukjente, om å måtte endre ståsted. Jeg har sånne studiepoeng i endringsledelse. Det eneste jeg foreløpig har brukt de til er å anerkjenne at redselsen og motviljen endring skaper i folk er så generell at det er enkelt å finne eksempler fra virkeligheten som illustrerer tesene. Derfra har jeg tenkt nye vinkler. Om hvordan få til faglig utvikling og kritisk blikk på eksisterende praksis som ikke virker så truende.

Men det er tungt å være "sånn" i en verden som liker å tenke gammelt. Der det bestående alltid har mer verdi enn en ny idé. Der andres usikkerhet tar mer plass enn det som er viktig. Altså innholdet i det vi driver med. Jeg sammenlikner meg sjelden med andre. Behovet er fraværende, jeg er eksepsjonell på mine områder. Jeg trenger ikke kunne alle andre sin jobb også. Det faglige egoet mitt er skyhøyt. Men det er også truende. Fordi det betyr visst for mange det samme som at jeg mener DE ikke er gode, sammenlikning er ALDRI mål for meg. Det er da ikke bare en måte å være dyktig på?

Forståelse for at vi trenger ulike mennesketyper for å skape resultater uansett organisasjonsform er generell lav. Alle liker å si floskelen, men de færreste vet å dra nytte av det og sette pris på evnen til å tenke "uttafor boksen". Jeg har også nok innsikt i psykologiske tema til å vite at dette handler om personlighetstyper.

Ca 1/3 er nytenkere. Det vil si mennesker med kreative trekk og manglende frykt for det ukjente. De fleste jobber ikke i det offentlige.. det er bare noen av oss som har rota oss inn i byråkratiet. Det kribler i hele meg og jeg kan ikke vente med å sette nye fagområder og verktøy inn i eksisterende praksis. Lage små testprosjekt for meg selv, tillegne meg erfaring og innsikt. Presentere andre perspektiv og mulige samarbeidsformer som jeg mener vil gjøre jobben morsommere, mer givende, variert, enklere å utføre, gi bedre resultater. Energien bruser, og når jeg kan kaste ball med likesinnede i tillegg er livet fint å leve.

Til jeg møter holdningene: Hva skal ut? Du kan ikke vite at...? Hva er galt med eksisterende praksis? De etablerte rutinene må utføres først. Og regninger betales. Og planer skrives. Og møter berammes. Og budsjetter kuttes.

Så skal vi se. Når disse rammene har skvisa ideene dine inn på en mini-post-it. Får vi se om du har noe å komme med. Din forbanna spørsmålsstiller. Avkreve folk å tenke rundt sitt eget fag på den måten. Vi har bestemt oss for hvordan vi vil tenke.

Og i min verden. Der utvikling og endring er det ENESTE som vi kan være sikre på at skjer. Hele tiden. Så er valide argumenter for å tenke gammelt, motarbeide samfunnets krav om endringsprosesser  og i tillegg nekte for behovet for selvutvikling vanskelig å finne forsvarlig.

#endringsledelse #ledelse #innovasjon #utvikling #motivasjon #selvutvikling

Heyheyhey 2017! Looking good!

Sånn. Da har vi parkert 2016. På mange måter er jeg overtroisk dette første døgnet i det nye året. Jeg tror alltid at det blir litt toneangivende for året som kommer. Så langt lover det godt. Kvelden ble tilbragt med nær familie og nye venner. Kroppen sutrete og vond, men det tok seg opp etter 23.59. Jeg har sovet godt hele natta og våkner med beste ektemannen som fikser kaffekoppen til meg så jeg kan ligge her og surre med forventningene mine.

Åja, jeg vet det er bare menneskelaget kalender og tid vi har blitt enige om. Det er jo ikke der mirakelet skjer. Det er i min egen tro på mye begynnelser og avsluttede kapitler. Jeg tror sjelden magien skjer utenfor menneskets egen kraft til å skape, endre og vise seg fantastiske. Den siste sms jeg sendte i går før jeg la meg var til en kvinne som kunne vært min mor, som aldri er eldre enn hun synes er passelig. Ungene sov over på samme rom pga besøk og de fniste og snakket til tre. The sisterhood vil styrke dem. Jeg og mannen er på et svært godt sted - som vanlig, vil noen kanskje si - og er optimistiske og glade for og i hverandre.



Jeg laget et lite kort til ham:

"And in the middle of my chaos - there was you" Still is...nå setter vi tenna i 2017, kjæresten min!

Så derfor sier jeg bare: heyheyhey 2017! Dette blir bra det! Velkommen til gards! Samhold - kjærlighet - familie og venner - nye og gamle tradisjoner - nye stier. Godt nyttår!

Nå! NÅÅ ER DET JUL!



Jeg elsker jula. På tross av - ikke på grunn av. Jeg har redda julehøytiden for meg selv. Og gudskjelov for det. For hva hadde en lang norsk vinter vært uten denne deilige juletiden, fulI av nestekjærlighet og magi. Tente lys. Sosiale sammenkomster. En måned med fokus på nære ting. Jeg elsker til og med nsb-reklamen på tv. (Jeg tok tog i går - reklamen lyver. Men det er en annen historie:))
I år er det voksenjul. Det betyr at ungene er hos sin farmor og koser seg med pappaen og storfamilien sin på den siden. Jeg og Mannen skal være alene, med selskap på juleaften av en kompis uten fristende sted å være.
Det kunne vært trist. Å være alene uten unger på juleaften. Mange synes julen er barnas tid. Her i huset er julen Millerstid!
Tidlig tok jeg et standpunkt til jula. Jeg måtte skape noe som var mitt. Både med og uten unger, faren til ungene og jeg gikk fra hverandre da jeg bare var 25. Ikke hadde jeg udelt positiv julebagasje heller.

Jeg ville glede meg! Hele desember! Uten å måtte være prisgitt noen andres agenda lenger. Så det første jeg gjorde var å sette hovedregelen om at jeg skal være hjemme. Og er ungene hos meg så SKAL vi være hjemme. Hjemme hos meg i mitt hus med mitt tre. Med engel i toppen. Alle er velkomne. Så lenge vi kan sette premisser ang både omfang og grad av service i besøket og vite at de blir etterlevd uten at noen stikk skal komme om det. Jeg står nemlig ikke på pinne for andres ego i min høytid lenger.

Å kunne glede seg fordi jeg vet at innfrielsen av forventningene kommer i mitt hus. Det er luksus det. Og jeg gleder meg med ungene. Nå begynner de å vokse fra meg. Det er naturlig, litt vemodig. Jul i Skomakergata dvd'en er ikke sett på i år. Jeg skal se hele i dag. I alle fall så mange episoder jeg orker. Huset skrubbet vi ned for et par uker siden, så det blir bare overflaten som får en shine og et juledryss før middag i morgen. Om jeg har bakt? Nei. Hahaha...ikke ei sandnøtt.
Jeg skal steke opp en runde krumkakeskåler til riskrem i morgen. Det er det.

Pepperkaker og doble sjokolademakroner ligger i skapet. Ørten kilo klementiner i meltrauet fra min fars barndomshjem. Knallrøde epler. Friske dyprøde roser. Hvite amaryllis. Fyr i peisen og Sinatra. Juletre fra skauen til bestefar. Ferske potetlefser med røkt ørrett eller sylte, snøfrisk og sennep. Te. Røkelse. Julebrus. Julemiddagen er det eneste jeg gjør "skikkelig". Middagen er viktig for meg. Ribba er håndplukket hos slakteren og har allerede ligget i salt og krydder siden i går. Grove medisterkaker av egenkvernet deig, med svisker og epler i midten. Etter at vi flyttet på fjellet, nærmere min morsslekt, etablerte jeg umiddelbart ny tradisjon om besøk på graven til mine besteforelde. Grimm og Gru. Scrooge. Disneys julekavalkade. Men mest av alt: slappe av. Kose seg sammen eller på egenhånd. Ta det som det faller seg. Ingen høytidelig gaveutdeling. Alle skal bidra litt i min jul. Selv om jeg er kaptein på kjøkkenet, så er det et ansvar alle har å bidra. Da blir det bare avslappet kos. Pysj hele dagen nå i voksenjula. Jeg er den eneste med sansen for vin, og jeg synes cava fra 12 på juleaften er helt innafor. Mens jeg tøfler mellom forberedelser av kveldens store høydepunkt: middagen, og stua. Hvor treet står og sørger for hovedvekten av pynten. Sammen med levende lys, nøtter, frukt og blomster. Jeg dekker bordet - det beste jeg vet. Nytt tema og fargevalg hvert år. Det er faktisk det eneste jeg har gjort fra jeg var liten. Dekke bordet til festmiddagen. Det har redda mang en haltende julekveld,å sette seg ved et vakkert dekorert bord.

Så har vi englene mine. Jeg har nesten ikke nisser. Jeg synes ansiktene deres er litt skumle noen ganger. De fleste englene mine er helårsengler. Noen hører julen til og understreker julens viktigste område for meg: kjærlighet..å ønske andre vel. Noen representerer de jeg har mistet. Så er de med også. Inni hjertet mitt. Andre passer på.
Selve konseptet englene ellers symboliserer er alt jeg setter over det materielle. Ånd, visjon, innsikt, raushet, takknemlighet og lykke. Perspektiv.

I dag er det 2 år siden min kjære mann fridde til meg. Han klarte det utrolige. Å øke lykken og gleden ytterligere i juletiden. Gode minner overskygger gamle. Vi har nok slakk i juletradisjonene våre til å være dynamiske og skape de gode rammene for feiring. Uansett om vi har 16 eller 2 kuverter til middag. I år er det vår første jul som ektepar. Hiiiiii.... det er så koselig.

Dere... det blir jul i år også. Ta vare på deg selv og de rundt deg.

Lykke er introvert arbeid

Det gamle utslitte ordtaket: "Du er din egen lykkes smed" synes aldri så aktuelt. Året er gått, bryllup har stått og i huset vårt på fjellet har lykken fått plass. Sammen. Vi var relativt lykkelige i særboløsning i hovedstaden også, det gjelder jo å nyte premissene som er. Slitte joggebukser og bustehår hele søndagen,  uten at noen jeg helst skulle sett at syntes jeg var litt sexy så meg f.eks. Eller at jeg kunne sitte og skrive til seint på natta uten at noen påpekte leggetid. Lykken nå er å sovne i sterke armer hver kveld. Ha hele gjengen min samla. Bestevennen min på armlengdes avstand. Kjæresten likeså. Dobbel glede, halv sorg. Det er fint å dele livet med en man ikke vil være uten. Men veien hit har vært både utfordende, lærerik, til tider ganske utrolig, morsom og enkelte ganger syntes det håpløst. Uansett: jeg hadde gått den to ganger til.

En venninne sa til meg forleden at det var det hun synes var fascinerende ved min person før hun ble ordentlig kjent med meg, at jeg bevisst jaktet på min lykke. At det så ut som jeg tok avgjørelser og valg basert på om jeg trodde jeg ville bli lykkelig. Det kan i første omgang høres egoistisk ut. Det er ikke det. Det er det eneste rette.

De individene jeg har møtt på min vei som er tilfreds og lykkelige basert på seg selv, de er de beste medmenneskene. Lykke skaper rom. Rom til andre mennesker, overskudd til å gi og jeg tror man blir en bedre person ved å følge sine drømmer. Det er ikke et egokapittel. Det er viktig og nødvendig. For meg personlig, så er det blitt helt essensielt.

Det er hardt arbeid. Mye selvutvikling og styremøter i toppetasjen. Det er å øve opp evnen til å prioritere. Ta de vanskelige spørsmålene med personen inne i oss. Hva ER viktig? Hva er støy? Hva trenger jeg som den personen jeg har blitt, med alt jeg er og ikke, for å bli en bedre utgave av meg selv? Det er ingen enkel prosess, avkrever nådeløs ærlighet og må stadig evalueres ved nye parametere livet byr på. Trøsten er at det blir enklere, der det før opplevdes som en grå, tjukk tåke av manglende ståsted og myldrende spørsmål - er det nå kartlagt terreng med tydelige verdier og bare litt dis innimellom.

Å være lykkelig er en stadig rullende prosess inni meg som jeg velger å ha. Man må velge å være lykkelig. Og ettersom tida har gått så har jeg blitt såpass godt kjent med meg selv at jeg unner meg selv å ha det bra. Men jeg må prioritere det, legge til rette for og endre forutsetninger innimellom.

Det fine med dette lykkehjulet som spinner på innsiden er at den er bare avhengig av en variabel: meg. Den må ikke vente på drømmejobb, lottogevinst eller slankere kropp. Den affiseres ikke av andres menneskers meninger eller usikkerhet, sykdom og tom bankkonto, om jeg ikke lar den gjøre det.

Det var en befriende innsikt å få. At en av de områdene jeg har valgt meg i livet som personlig mål, er uavhengig av alt annet. Lykken finnes i alle og enhver allerede. Men man må velge den. Utvikle og verne om. Som vi skrev da vi var små i minneboka: La lykken gro som gresset bak do!

Fin søndag alleihopa :-)

 

Ti forebyggende råd mot overgrep i anledning kvinnedagen

1. Ikke "sprit opp" drinken til kvinner med narkotiske stoffer.

2. Når du ser en kvinne gå ensom på gata, bare la henne være.

3. Hvis du stopper på en øde landevei for å hjelpe en kvinnelig bilist med motorstopp; husk å ikke voldta henne!

4. Kommer det en kvinne inn i heisen du står i; husk å ikke voldta henne.

5. Hvis du skulle snuble over en sovende kvinne, så er det lureste å holde seg for god til å voldta henne, selv om hun er beruset og hun er venninnen din.

6. Aldri klatre inn i en kvinnes hjem gjennom vindu eller liknende, ikke gjemme deg mellom parkerte biler på mørke parkeringsplasser for å hoppe på henne, aldri voldta en kvinne.

7. Husk: kvinner som er i vaskekjelleren er der som oftest for å vaske klær, ikke for å bli utsatt for overgrep.

8. Bruk nettverket ditt! Er det vanskelig for deg å unngå å voldta noen, ta med deg noen venner du stoler på som klarer å stoppe deg.

9. Anskaff selvforsvarsremedier som pepperspray! Når du skjønner at du er i ferd med å forgripe deg på noen - spray deg selv i øynene!

10. Og sist, men ikke minst: kommunikasjon og ærlighet! Når du ber en kvinne ut på date, fortell med det samme om du planlegger å voldta henne i løpet av kvelden eller i løpet av en eventuell kommende relasjon. Hvis du ikke gjør det, kan det hende kvinnen vil tro du ikke kommer til å gjøre det.

 

I anledning kvinnedagen poster jeg denne i håp om at disse enkle rådene om do?s and dont?s for de som faktisk ER ansvarlige for overgrep vil feste seg på samme måte som alle rådene jeg selv har vokst opp med. Du vet: Ikke kle deg utfordrende, ikke gå alene, ikke bli beruset, pass på drinken din!

Det er ikke mitt ansvar, eller noen andre kvinners ansvar, å passe på at menn ikke forgriper seg.

Jeg ble spurt av den yngre garde i dag om hvorfor vi fortsatt markerer kvinnedagen. Jeg har fått spørsmålet før. Av kvinner på min egen alder. Da blir jeg sjokkert, sint og litt lei meg. Jeg vet ikke helt hva jeg skal hekte opp som viktigst, men som mor til to jenter så blir det i år kroppshysteri og ansvar for overgrep som stod nærmest å hente inn. For de mer avanserte kan vi snakke om at Norge er en BITTELITEN del av verden, og selv om det er supert å være kvinne i verdens rikeste og mest utdannede land, så har det også sine bakdeler.

Så god 8.mars!

Jeg håper jeg en gang får oppleve at det ikke er nødvendig med en markering.

 

Klovn i vårdrakt

Jeg har alltid vært nært knyttet til årstidsskiftene. Selv om jeg har vokst opp i byen har jeg alltid funnet meg et tre,  et område i skogen eller annet som jeg kan følge med på fra et vindu. Et slags landemerke for endringer i vær, årstid og natur. Husker den litt dumpe sorgen jeg følte da vaktmesteren kappet ned en liten klynge trær på Romsås til fordel for et lekeapparat. Jeg bodde på Romsås hele studietiden, mens jentene gikk i barnehagen. Fortsatt går jeg noen ganger tilbake til den overflateoppussa leiligheten mentalt. Med turkist kjøkken. Alt for små rom. Jeg elsket den leiligheten. Den var åstedet for formingen av meg. Jeg ble voksen der. 

Endringene rundt leiligheten til min lille familie var utenfor min ramme av påvirkning. Da vi flyttet var det for å øke livskvalitet og standard. Det ble ikke som jeg hadde planlagt. De elementene og relasjonene jeg trodde var sikre og satset på, var bygget på løgn. Som trærne på lekeplassen ble tilliten til andre mennesker hugget ned.

Tilbake til nåtiden. Her oppe på fjellet har jeg ikke bodd lenge nok til å vite hva de små endringene betyr enda. Det er nytt. Jeg har mine egne treklynger i hagen jeg ser på. Heldigvis ingen som kan fjerne dem uten at jeg har noe å si på det. Flere av dem er gamle og knudrete, like gamle som huset, eller kanskje mer. 100 år. Utsikten opp på fjelltoppene. De står. De er sikre. Jeg liker den tryggheten. At de konstantene jeg finner meg og anser som måleparameter ikke blir klusset med. 

Mentalt venter jeg på vårtegn nå. Mars måned skal gi små tegn på den kommende sommeren. De som har bodd her lenge sier det er det som mangler. Våren kommer ikke hit. Det flipper rett over på sommer. Langt ute i mai. Jeg tror jeg skal overleve allikevel. Det tidlige morgenlyset og de lange ettermiddagene er allerede her. Sola tar. Men snøen ligger fortsatt opp til kjøkkenvinduet mitt. 

Jeg maler de gamle brune karmene til spisestuevinduene hvite. Henger opp syrlig, grønne gardiner. Veggene blir også hvite. Våren kommer inn i huset vårt. Lysegrønn og frisk. Jeg skaper meg den nødvendige endringen som trengs i omgivelsene for at hodet skal følge. Jeg lar meg ikke lenger styre av ytre omstendigheter. Vår blir det allikevel. 

Våren er alltid åsted for de ville og store ideene. Som å velge karriereløp. Endre bosted. Avslutte et kapittel og begynne på et nytt. En vår for et liv siden, vurderte jeg å overta et serveringssted på åremål ute i oslomarka for eksempel. En nedlagt gård å drive og bo på. Jeg var nyskilt og hadde behov for å føle på frihet. Eierne av stedet trodde nok jeg var skvatt, hakkende gal der jeg stod på intervju 25 år gammel med to små jenter. De avviste meg selvfølgelig og lot et middelaldrende ektepar få oppdraget. Jeg tror det var året etter jeg vurderte å bli sykehusklovn.

 I fjor kjørte jeg 40 mil for første og annengangs intervjuer her oppe. Våren har i mitt liv ofte vært tiden for de litt outrerte ideene som har utspring i frihetsbehov. 
Behovet for mer rom er borte nå. Den luftige tilværelsen med mulighet og selvstyre er her jeg er. I huset vårt er det rom og luft. I livet mitt likeså. Her er jeg hjemme. For første gang siden den leiligheten på Romsås med turkise kjøkkendører. 

Jeg tror det er like greit at våren ikke er så synlig. Nå har jeg nye skriverier, nye bokidéer og tanker om hvordan utvikle meg både personlig og profesjonelt. Jeg ser uendelig mange muligheter. Akkurat her jeg er. Mastergraden er snart i boks. Den har vært seig å komme igjennom. Hadde nok gitt opp med så mye motbør om jeg hadde vært en annen. 
Jeg gleder meg til høsttegnene kommer. For selv om våren er kort, er høsten lang her på fjellet. Ikke slapsete og grå, men fargesprakende og frisk. Jeg elsker høsten.  Når jeg faller til ro og produserer igjen. 

Jeg ser ut på treklyngene mine. De er svarte og uten tegn til liv, bortsett fra et ekorn som styrer opp og ned stammen. Hvitt lag med puddersnø under. Det er vakkert.

Jeg kutter tulipaner og setter i nymalt vinduskarm så lenge. Snart er det påske!


 

Fullstendig overflatisk og utseendefiksert ode til menn.

 

...fordi dere fortjener det!
Forleden fikk jeg en såkalt oppvekker på jobb. Jeg ventet på en kar som skulle på befaring, og med ett stikker min kollega hodet inn og hyler:
- Camillaaaaa - det er en høy og mørk mann her til deg!!!!
- Oooi! Hurraaaaaaa!, roper jeg og går ut for å ta i mot min avtale.
Og der står det en virkelig vakker høy mann....sikkert 205 på strømpelesten og en meter over skuldrene...og krymper seg....med en blankskurt skalle.

Han sa ikke et ord før 20 minutter ut i befaringen, enda jeg virkelig la meg i selen for å dekke over fadesen til min kjære kollega. Da tødde han opp heldigvis - og jeg hadde så lyst til å si til ham at jeg virkelig genuint elsker skalla menn!!! Det er det mest sexy jeg vet! Altså; misforstå meg riktig: jeg elsker menn på generell basis. Virkelig. Men legger man til "skalla"...dah kiler det fort vekk litt ekstra i magen.

Kan dere ikke bære deres manglende hårmanke med maskulin, deilig mannemannete stolthet?!

Og når jeg først er i gang:
Pondus. Mage. Som man bærer med matchende bredskuldrethet og sterk rygg. Beviset på at du kommer til å spise opp all maten som jeg har laget til deg, at du står støtt i motvind - bredbent og rak. Selve årsaken til at armkroken ikke bare er sterk og trygg, men også et deilig, avslappet og koselig sted å være.
Ikke for mye - men Gud bedre, heller det enn for lite!

Så kjære menn....nei....jeg mener: kjære manne-matcho-skalla-menn-med-pondus-som-tror-alle- damer-er-ute-etter-vaskebrett-og-lang-flagrende hårmanke - tro om igjen. Det er så sinnsykt mye mer sexy med menn som bærer både mage og kort-på-håret-sveis med stolthet!

Jeg? En snobb?

I dag starter jeg som presten: Da jeg var på vei til seminar forleden, satt det to kolleger på med meg. Vi kom inn på hytteliv og slikt. Begge disse to menneskene satt og gledet seg til sommeren hvor de kunne dra på en eller annen seter langt opp og utenfor folkeskikken (Altså enda lenger opp enn vi allerede bor, vi nærmer oss allerede 1000 m.o.h) UTEN strøm. UTEN vann. UTEN do. Jeg kjente blondine-kaffe-latte-byberta manifesterte seg inni meg...

Et skriftemål: jeg har vært på hytte nylig. Og jeg har blitt et luksusdyr. To dager i døll søttitallshytte med vann, tv, do og strøm har fått meg til å bite i det sure eplet, jeg kan si hva jeg vil, jeg kan late som til jeg blir blå, men jeg er ingen low maintenance jente fra Oslos østkant. Jeg blir grinete! Det er ikke slik at alt må være kostbart, men jeg vil ha det på en viss måte! Og ja, jeg er både blitt kalt snobbete og "prinsesse på erten" av folk som tilsynelatende er glad i meg. Det er greit! Det står jeg inne for!

La oss starte med skumgummimadrasser på trebrisk, som er for smal for å ligge to i, på behagelig vis. Sagt på en annen måte: armkroken til kjæresten ligger på andre enden av rommet som en snorkende godtepose! Den lave brummingen som vanligvis ikke gjør meg noe som helst, gjør meg omtrent gal når jeg samtidig må ligge og kaste på meg, og ikke få sove. Selvfølgelig knirker den brisken som sist i verden med en eller annet sorry-excuse for ei dyne av vatt!!! Som ikke former seg etter kroppen! Eller avgir varme! Eller transporterer bort varme! Eller gjør noe som helst! Hver gang du kaster på deg på den harde, ekle, bulkete skumgummimadrassen klager plankene under som om du var to tonn med moro som lå der og vred deg i ekstase... (Jeg er ikke fryktelig stor) Nei! Morna! Legg til et flatbrød av ei pute! En! Ikke flere! Så er det gjort! Nei! Nei! Nei! Og frottélaken!!!! Uæææææ!

Gi meg en lydløs kontinentalseng på minimum 150 cm bredde, boltet til veggen. Dunputer (minimum to, helst tre! Til hver!) og dundyner med ekstra lengde, sydd i firkanter - ikke kanaler, som omfavner kroppen min...Ja da, da er vi der.

Glatt sengetøy! Sateng eller damask. Ikke KREPP, som i tillegg lukter skap!

La oss snakke vinglass! Jeg liker de store. Jeg trenger bare et slag glass til all slags vin. Store vulgære, deilige vinglass jeg får 1/3 av ei flaske vin nedi. Sånne der små fjollete 3cl greier? Adjø altså! Hvorfor ER det slike på ALLE hytter??? Jeg fant noen helt ypperlige på Coop marked: 129 KR for 6 stk. Løp og kjøp!

Varmtvannsbereder på omlag 3 liter og sparedusj hvis trykk er så labert at å vaske håret med håp om å få ut all sjampoen er en fjern drøm? Nei!

Oppvask? Det er funnet opp maskiner til slikt!

Altså: når ALT er for kaldt, for varmt, vondt eller ubehagelig, så skjønner jeg faen ikke vitsen!

Så fra nå av hilser jeg Eder med edder og galle fra boblebadet hjemme med et gigantisk glass vin, rosa badeand og lovpriser hjemmet mitt! Neste gang blir jeg hjemme! God tur!



Alenemødre - en pakkeløsning med magiske evner

Alenemødre. Jeg hater ordet. Men bærer rollen med en viss stolthet. Jeg har vært heldig - har funnet kjærligheten og bonuspappa i mannen, men hun studerende alenemoren fra beste østkant, hun dør aldri.

I anledning en liten raptus her var det noen som rakket ned på alenemødre og at det er så fælt. Ingen snakker slik om alenepappaer. De er alltid helter. Jeg må si meg dundrende uenig. Ikke i at alenepappaer er helter, for det ER de. Men alenemødrene....nå må jeg slå et slag for kategorien:

Altså: jeg forstår det kan være kjedelig å alltid bli satt i annen rekke etter barna hennes. Jeg forstår at det er en strek i regninga når en spennende dame fra kvelden før viser seg å være en hel jævla IKEAløsning med bagasje og det hele.

Men tro meg. Tro du meg: dama faller ikke i verdi fordi om hun har reprodusert, det er ikke status: "alenemor" som gjør dama teit. Det hadde hun nok vært uansett.

La meg fortelle deg enkelte fakta om mange alenemødre:

1. En alenemor med to barn eller fler banker de fleste ned i støvlene når det kommer til praktisk logistikk. Hun rekker over alt på mye kortere tid enn deg. Test det! Jeg lover du vil bli overrasket over praktikaliteten som slår inn i dama. Dette har jeg til og med sett forsøkt vitenskapelig fundamentert.

2. Multitasking. Hun kan pynte juletre, synge nattasang, smøre noen Vannkopper med hvitvask, pakke de siste julegavene og lakke negler, krydre ribbe, skru ikeaspisestue og allikevel rekke greven og grevinnen med et glass rødvin på lille julaften - uten å være hysterisk.(og stå opp og være julenisse i nattens mulm og mørke)

3. Overraskende besøk er ikke noe problem: som en reneste bakvendt askepott kan alenemoren trylle huset sitt rent, ryddig og velduftende på 10 minutter. Illusjonen varer ikke evig, men lenge nok. (Det gjelder bare å IKKE åpne et par skapdører )

4. Alenemødre har også et tryllekjøkken. I dårligere tider kan alenemødre på magisk vis dekke opp med middager fra fryser og tørrskap uten stort annet ekstra enn et hvitløksfedd og en fløteskvett til ekstragavanse. Lageret holder som oftest i et par uker før krisa begynner å bli påtakelig.

5. Alenemødre besitter evnen til å le og roe situasjoner hvor alt ser håpløst ut, i allefall i kortere perioder. Prøv å stå med bæsj på penkjolen, forsinka barnevakt, en hylende unge som har tyggis i håret hengende i skjørtet og se vakker ut for daten din - det er ikke stort annet å gjøre enn å le og invitere vedkommende date inn på vente-øl:-D

6. Alenemødre har evne til å agere, og kreativitet til å redde alt fra håpløse barneselskaper til Halloweenfeiringer i barnehagen hun hadde glemt. Som en reneste Macgyver løser hun det meste med gaffa, damaskduk, sprittusj, nylonstrømper og tyggis.

7. Alenemødre er omsorgsfulle og vant til å sette seg selv etter andre, dette gjør dem ofte til svært takknemlige partnere.

8. Alenemødre er ikke vant til omsorg. Klarer du å ta den rollen, å bli en å lene seg på når det blåser motvind fra alle kanter, altså ikke bli en unge til å ta vare. Da sitter du plutselig der med en dame som er en tiger i senga, løve i krigen, omsorgsfull for omgivelsene med magiske evner og overlevelsesstrategier.

...med en overfylt kjellerbod full av gamle IKEAmøbler, men hey...er'e så farlig'a?

 

Ja, det var meg!

To dagers studiesamling i Oslo. Jeg reiste klokken fem torsdag morgen fra fjellet. Tre og en halv time senere stod jeg på bensinstasjonen ved Høvik og betalte mine piggdekkgebyrer for to dager. Solen gikk opp over Oslo og avslørte en iskald, blåblek januardag med lysegule stråler uten varme. Kjente jeg gruet meg noe til to dager uten mann og barn, men det tok seg opp. Ja, jeg har blitt hjemmekjær på mine eldre dager, av enkle grunner. Jeg har det så absolutt best hjemme, og for første gang siden for alltid har jeg følelsen av å ha et hjem som føles som hjem å dra til. Det er en følelse man skal verdsette. Hjem er ikke en selvfølge, det er ikke nødvendigvis der du kommer fra, det er dit du velger å dra.

Hotellet var særdeles bra, Hotell Thon Europa, kreditering med rette. Ingen overdreven luksus, men hyggelige folk, hyggelig restaurant/cafe og romslige rom. Jeg likte atmosfæren og servicen. Da jeg sjekket inn i lunsjen var det på nippet at jeg ikke krøllet meg sammen og sovnet på sengen med støvlene på.

Tema for disse dagene har vært utrolig matnyttig, interessant og samtidig noe trist, men klargjørende. Jeg har fått i klartekst at jeg med rette kunne vært hardere mot en tidligere arbeidsgiver. Noe jeg har mer enn mistenkt, og jeg gikk til og med så langt at jeg på et tidspunkt kontaktet en kamerat som er jurist med saken min, som frarådet meg på det sterkeste å gjøre noe med det. Jeg ville bli uglesett. Jeg lot altså saken ligge, da det er dumt å brenne broer. Jeg ønsket meg ikke mer bråk, jeg hadde stanget hodet i en usynlig vegg lenge nok etter fire år på midlertidige stillinger og vikariater.

På daværende tidspunkt hadde jeg den aktuelle arbeidsgiver enda, og et håp om å fortsette på et karriereløp. Ambisjonene mine gikk mot å bli rektor, det målet satte jeg meg allerede i 2010 da jeg fikk min første jobb som skoleleder, mellomleder. Det var alt jeg ville, ønsket meg og planla for og jeg kunne sikkert ha fått det til, men jeg tok i 2013 beslutningen om at jeg ikke lenger ville ta imot flere ørefiker fra organisasjonen. Vendepunktet var den siste kilevinken:

Jeg fikk tilbud om veiledning av en av lederne og i løpet av den timen kom følgende spørsmål:

- "Hva tror du egentlig folk tenker om deg på intervjuer når du sier at du vil bli rektor?"

Denne lederen har jeg både sansen og faglig respekt for. Han er kjent for å være en dyktig veileder og coach, spørsmålet satte meg ut. Jeg drev på daværende tidspunkt og søkte meg stillinger som fortrinnsvis assisterende rektor og dernest inspektør. Overnevnte leder hadde vært med på et par av intervjuene. Jeg var blitt innstilt på samtlige jobber som to eller tre; altså kvalifisert, men ikke beste kandidat. Jeg var blitt forbigått av menn uten ledererfaring, kvinner som var eldre, men med lenger tid bak seg som lærer - uten ledererfaring. Selv hadde jeg to-tre års ledelse, formell lederkompetanse og resultater å vise til. Fornøyde ansatte, ledere og tidligere kolleger som referanser. Først prøvde jeg bagatellisere det oppe i hodet mitt, tenkte det var et slags forsøk på å eller prøvde å se at intensjonen var.... eller at han mente vel ikke at?..

Jeg kommer stadig tilbake til at dette var ikke noe annet enn det det var jeg ble spurt om jeg skjønte at det ble tenkt sitt om folk (kvinner) på 34 år som verbaliserte ambisjon og ikke viste tilstrekkelig ydmykhet. Det er lite kvinnelig, jeg vet det. Å ønske å bli leder i en virksomhet. Å jobbe bevisst for det. Jeg er åpen og ærlig, falsk ydmykhet og skuespill har jeg sluttet med. Jeg gidder ikke bruke energi på slikt. Samtidig ser jeg at det er lite karrierefremmende i enkelte virksomheter. Man skal vite sin plass og gå i takt.

Tiden har gått litt, jeg sluttet med mildt press fra en som er glad i meg. Fikk beskjed om å tenkte meg om, det var ingen som kom til å gi meg en sjanse. Jeg har satt meg annet mål. Jeg har lagt bak meg mange frustrasjoner og i tillegg kroniske fysiske smerter jeg har levd med i årevis begynner å forsvinne. Jeg ferdigstiller mastergraden min i offentlig styring og ledelse i disse dager. Livet har tatt meg ut av Oslo, byen jeg elsker å hate, og opp på fjellet. Jeg er fornøyd, og kjenner ambisjon og gnist er på vei til å vende tilbake etter erfaringene fra tidligere arbeidsgiver. Nå når ting er litt mer på avstand klarer jeg å se ting i et annet lys; jeg passet ikke inn der. Det var MEG og det er greit. Jeg liker meg, og mine holdninger. Å kunne jobbe etter de idealer og visjoner jeg har, med en ledelse som setter pris på mine holdninger og måte å være på - det veier tungt i min definisjon av hva jeg trenger for å være lykkelig. Nå kan jeg igjen ha barn og unges møte med opplæringsinstitusjonene som første prioritet.

Slike erfaringer gir ringvirkninger, det gjør seg gjeldende også på private forhold. Å spisse sine premisser og bli mer bevisst, formidle behov og bli trygg på at man har lov å sette grenser for sitt virke og person, det har vært nøkkelen til et bedre liv. Det koster. Det har kostet meg relasjoner, det har kostet meg et karriereløp. Gevinsten i andre enden er altså personlig lykke og andre muligheter.

Målet mitt endret seg fra å kjempe fåfengt mot et system jeg ikke skjønte spillereglene i, til å finne en arbeidsplass hvor jeg ikke måtte gå på akkord med meg selv. Hvor det er rom for å være akkurat slik jeg er og plass til det. Jeg er et jævla bra kort i kortstokken, hvis jeg ikke må huske på at jeg muligens truer andres såre tær, dårlige selvtillit eller organisasjoners ukultur. Det er en av mine svakere sider, jeg er ikke god på å avsløre slike uuttalte rammer. Det tar meg alltid på senga, det er frustrerende. Man kan si jeg har dårlige sosiale antenner, men de som kjenner meg vet jeg ikke akkurat kjennetegnes av det. Jeg vil innrømmet at jeg til tross for en del livserfaring er litt naiv.

Disse faglige dagene har gitt meg enda mer empiri på hva som er viktig. På det riktig store prosjektet mitt. Også når det kommer til karriere og jobb så er det er viktig å kjenne seg selv og sine områder. Jeg som person fungerer ikke optimalt når jeg må bruke tid på å avsløre vikarierende agendaer og forstå andre personers handlinger i et alt annet enn profesjonelt perspektiv. Og jeg har lov til å si at janteloven, den forholder jeg meg ikke til. På samme måte må man også velge sine relasjoner og sine grunnpilarer. Jeg må velge meg en måte å leve på, som passer meg. Jeg må velge en arbeidsgiver som passer meg, så jeg har egentlig kommet frem til følgende:

Ja, det var meg, men tapet er ikke mitt.

Hvorfor er du så glad?



Elsker sånne sitater om forskjellige aspekter som er viktige for meg. Ærlighet. Lykke. Kjærlighet. Trygghet. Selvrealisering. Respekt. Tillit.

Nå om dagen pendler jeg mellom ekstatisk lykke og innimellom tungt, svart humør. 

Det må liksom være med, de svarte nettene fra tid til annen, for at dagene skal bli lyse og friske.

Jeg er som oftest en glad person. Ofte får jeg kommentarer fra andre som lyder: "Som vanlig er du i godt humør". Det er ikke helt sant. Jeg har som nevnt tunge dager, men det merkelige er at når jeg glad møter mine medmennesker - så smitter smil og latter. Og jeg blir selv glad. Ping-pong effekt! Win-win! Mannen kaller det for rødbrusenergien min.

Det triste er at det er liksom ikke stuerent å være lykkelig og glad. Jeg har alltid vært slik, men et helt tiår trodde jeg den barnlige gleden min var en feil. Det har jeg heldigvis kommet over. Og jeg virkelig dyrker å sette pris på alt som er fint. I tillegg til å glede meg. Jeg gleder meg hemningsløst til store og små ting. Jeg gleder meg stort til å gifte meg med bestevennen og bautaen i livet mitt til høsten for eksempel. Til neste gang jeg skal til Oslo og møte fine folk. Til jeg er ferdig med prosessering av julen. Gleder meg til helgen!  Gleder meg til å dra på jobb i morgen! Idag er jeg nemlig hjemme og er syk med feber. Men jeg synes det også er deilig med en dag alene under dyna - gleder meg over teite sitcoms og kaffe med soya. Over blogg og teite sitater. 

Ofte blir folk så redd for at jeg skal bli skuffet. At jeg skrur opp forventningene. Men det er jo det fine med å glede seg: da har jeg ihvertfall gledet meg en gang, og blir hendelsen vellykka, det blir det som oftest. Det handler strengt tatt om å gjøre det beste ut av ting - ja, da får jeg jo dobbelt opp:-)

Jeg skulle ønske folk brukte mer tid på lykke enn negativitet. At man klarte å unne hverandre å være glade. At jeg aldri mer fikk spørsmålet: hvorfor er du så glad? 

Dette spørsmålet gjorde meg alltid litt brydd og flau. Jeg har ofte ikke noe svar. 

Standardsvaret har blitt: hvorfor skulle jeg ikke være det?

Lykke og tilfredshet handler for meg å like meg selv, på godt og vondt. Da er det fryktelig enkelt å like andre også - og heller smile en gang for mye. Jeg har aldri opplevd at det skader på samme måte som en spydig kommentar eller mistenksom tanke for mye.

Nå skal jeg se på brudekjoler på nett! Og jeg gleder meg til å dra og prøve med besteste som har lovet å ha med champagne på termos <3 (om kjolen er passe - det er ikke så farlig!)

Ønsker alle sammen en fin dag og helg når dere kommer så langt! 

Be happy!

Ryggsekker

Detalj av usynlig novemberlandskap

 

Midt i det skoddeland som heter jeg

står det et gammelt veiskilt uten vei.

 

Det står og peker med sin morkne pil

mot skoddemyrer og mot skoddemil.

 

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.

Alt alt er visket ut av sludd og regn.

 

Det stod en gang det sted jeg skulle til.

Når ble det borte og når fòr jeg vill?

 

Jeg famler som en blind mot dette ord

som skulle vist meg veien dit jeg bor.

 

Midt i det skoddeland som heter jeg

Står det et veiløst skilt og skremmer meg.

 

Av Inger Hagerup. Frå Hjertets krater, 1964

 

Jeg har brukt det diktet før. Jeg bruker det igjen, i en annen konteks denne gangen.  Har elsket det diktet siden jeg måtte analysere det på ungdomsskolen en gang. Nå er betydningen en annen enn sist. Da skrev jeg om valget jeg stod overfor da mannen og jeg flettet fingrene sammen for godt.  Nå må jeg igjen velge hvem og hva jeg skal dra med meg videre. Jeg skrev til gærneheia forleden at vi må velge noen ganger å bare sette ryggsekken med alt vi bærer på fra oss, og ikke passe så godt på den. Bare la den stå helt i fred og heller møte verden uten hele tiden gjøre plass til den jævla ryggsekken. Det gjør ikke noe om den ikke får plass ved bordet, eller slikt. Den kan ligge i bagasjerommet på bilen, i en oppbevaringsboks eller stå igjen hjemme.  Den må ikke alltid taes hensyn til. Orker vi ikke bære på hele en dag, kan man putte det viktigste oppi håndvesken. Eller kanskje til og med gi faen for en periode. 

Det er der jeg er nå. Kan jeg gi faen i store deler av ryggsekken?  Kan jeg tillate meg å la det ligge?... jeg undres.  Hva risikerer jeg?

Antakelig å glemme å være på vakt for neste stikk, samtidig også å være mer avslappet. Slutte spiralen. Mer rom til lykke. Mer rom til meg og mine. 

Mannen sa til meg forleden:

- Ingenting av dette handler om deg. Ingenting. 

- Hvorfor gjør det så vondt da? 

- Du må finne en måte å bli fri på, legge gamle sår og svik bak deg. 

Altså sette fra meg ryggsekken. Deler av den. På loftet, eller kjelleren. Slutte å kverne og slutte å lete etter unnskyldningen. Slutte å håpe. Den vil aldri komme, for det har aldri handlet om meg. Ser at jeg forsterker spiralen med å fokusere på de andre, for det er jeg grundig lært opp til. Prøve å forstå hvorfor de gjør sånn eller slik. De andre sine følelser og emosjoner, ikke minst opplevelser, er det toneangivende  - ikke mine. Jeg håper at jeg på et trylleslag skal få fokus også. Jeg vil slutte å bruke tid på det, jeg er ansvarlig for egen lykke og da må jeg ivareta mine behov. Jeg begynte for flere år siden, ved å endre jobb, stille krav til det området.  I tillegg respektere egne behov i en relasjon. Formulere og legge premisser. Nå står siste skanse: ryggsekken og bagasjen.

Et eller annet idiotisk ordtak popper opp i hodet mitt som handler om å ikke kunne endre andre,men endre hva man tolerer - altså seg selv. 

2016 er vårt år. Mitt og mannens. Vi skal gifte oss. Endelig er vi kommet dit og det skal handle om oss. Og ikke andres fokus og vikarierende agendaer. 

Vår dag, hvor vi feirer vår relasjon sammen med de vi bryr oss om - og da skal jeg være så dristig at jeg forventer at de som kommer bryr seg om oss. At man lar den dagen handle om oss og vår lille familie, og at deltakerne greier å glede seg på våre vegne. 

 

Les mer i arkivet » November 2017 » September 2017 » August 2017
Millers

Millers

38, Oslo

En særblogg for den kresne leser med sans for sarkasme, ironi, nye tankesett, funderinger over livet generelt og lykke spesielt. Avsender er en betongunge i fjellheimen med alt for mange studiepoeng og en tendens til å utfordre de vedtatte sannheter. Lik og del og sånn, men jeg skriver i det store og hele for egen del. Hobbyvirksomhet og innimellomblogg

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits